Therese Kristine Grindvik skriver; I Viknaværa var det ikke vanlig med kvinnelige kokker før ca.1910.Før det kom kvinnelige kokker var  det vanlig at yngstemann på båtlaget skulle være kokk.
Ei av kokkene forteller at da hun  kom til fiskeværet Nordøyan og skulle være kokke for første gang, hadde mannfolka stelt seg sjøl og det var veldig skittent i bua. Det første hun måtte gjøre var å vaske bordet hvor de skulle ha mat. Hun skulle hente sand for å skure med, men det fantes ikke.Den var vasket bort med sjøen. Så måtte hun ta sengegavlene, de var like skitne som fjøsgolvet heime. Det er grunn til å tro at det ble en stor forandring til det bedre da det kom kvinnelige kokker i buene, både når det gjaldt renhold og matstell.
De fleste kokkene begynte arbeidsdagen med å koke kaffe om morgenen før fiskerne dro ut på feltet.Hun måtte stå opp ved 5 tida for å få fyr på ovnen og få kaffen kokt. Kaffekjelen måtte være stor til så mange mann (16- 20). Enkelte av kokkene forteller at de var fritatt fra å koke kaffe om morgenen og slapp derfor å stå opp tidlig. Når mannfolka var dradd på sjøn, måtte det ryddes, rees opp senger og vaskes. Hun måtte bære vatn. Det kunne ofte være lang vei. det hendte til og med at de måtte på en annen holme etter vatn. I kuldeperioder kunne det by på problemer å få tak i vann, når vannpyttene frøs til is.I Sør-Gjæslingan hendte det at man måtte hente vann på Kirkøya ca. 1000-1500 m unna.
Noen av kokkene vasket også klær til fiskerne, men for det meste fikk de stelt klærne sine de helgene de var hjemme. Hun måtte hogge ved og til butikken for å handle. Dette kunne by på problemer, hvis hun måtte i båt for å komme til butikken når det var dårlig vær.

Magda Huseby forteller: Intervju: Dagrunn Larsen feb. 1991

Jeg begynte som kokk i Gjæslingan to år etter at jeg var konfirmert,og var der i 5 vintrer etter hverandre, (1925 – 30). Første året koka jeg til 14 mann i Foslandbua. Andre buer var Oterdalbua. Der var Ruth Sandvik kokke, Øyabua med Sigrid Romasad som kokke 1 år senere. Borghild Breistrand  Rmma Mortensen Hodø var i Årnesbua. Det var to mann fra Sømna som bodde i Fosslandbua, Hans Nordstrand og sønnen . Resten var fra Otterøya.Det var Matteus Fossland, Peder Fossland, Tore Romstad, Ottar Ovesen, Sigurd Fossland, Sigurd Jakobsen, far min Helmer Husby og bror min Hartvig Husby.De andre husker jeg ikke navnet på.

Bua hadde ett rom nede og loft oppe. Så var det et rom ved siden av som de kalte sjå´n. Der hengte karene av seg klea og oppbevarte maten. Maten var oppbevart i kister og tønner. Tjokkmelka var i trebøtter som vanligvis var blåmala. I et lite rom ved siden av sjå´n, hadde kokka sitt arbeidsrom. Der var det grue, og der kunne en sette ifra seg mat. Ellers ble maten laget inne i bua. Der var det en båtovn, avlang med to kokerom.

Dagen begynte vanligvis kl. 0600 med kaffekoking. Jeg dekket langbordet og hver mann spiste maten sin. Middagen besto for det meste av fisk. Hver torsdag var det kjøttmiddag, poteter og stekt eller kokt flesk. Skulle det være kokaflesk, skar hver mann et passe stykke, stakk en trepinne i det og la det i gryta. Når det var steikaflesk, hadde hver mann skåret opp sin bit i skiver, og det skulle steikes hver for seg. Søndag var det også kjøttmat, vanligvis gule erter og flesk.

Til kvelds var det vanlig å koke byggmelsgraut av vann. Jeg husker at far brukte å hjelpe meg å røre så det ikke skulle bli klumper i grauten. Grauten ble kokt i ei stor gryte og vi rørte med ei stor “tvorro”.

Alle hadde med favnvedskier, for det var ikke ved i Gjæslingan.

Signalet for utror gikk i 7 – tida. Da ble flagget heist på “Nakken”. Ble det dårlig vær utpå dagen, gikk vi opp på Kalholmen og speidet utover mot Nordøyan for å se om de var med redningskøyta opp alle sammen.

Vi kokkene brukte å være nede på berga å skjære tunger som vi kokte til oss selv. Mange ganger kokte vi “kinka” av torsk og skrei til alle mann, men da var det mye som skulle til. En gang skulle Ottar Ovesen kaste juksa for kokka, som det hette. Fangsten ble ikke stor, en liten uer og den gikk på omvisning i de andre buene.

Kokka sin soveplass var oppholdsrommet ved ovnen. Der var det en smal benk. Jeg plagdes med at sengklærne stadig datt i gulvet, men de visste råd. De la meg på benken for å ta mål og de spikra kant rundt hele sengbenken.

Det kunne være så som så med å greie å holde unna uttøy. Jeg husker spesielt en gang jeg fikk lus. Jeg pakka inn trøya og tok den med heim og grov den ned i maurtua, for maurene tok livet av lusa. Kleda var heimstrikka både ulltrøyer og ullstrømper. Kokkene brukte helst gummisko som fottøy. Kjolen var også oppsydd av gammelt. Når karene hadde dratt på sjøen, vaska og ordna vi i bua. Langbordet ble skura med grønnsåpe eller heimkokt såpe. Kopparkjelenble skulle pusses så den skein. Etterpå gikk vi besøk til hverandre. Da spiste vi frokost kosa oss ei stund.Når vi skulle i butikken, måtte vi ro. Den lå på Flatholmen, og det var Brandtzæg som eide den. Ett år var det noen fra Stokksund som bodde på Kalholmen. Vi ble buden dit på fest. Da måtte vi gå til Nokolai Holm å spørre om lov. Han sa at vi måtte ha med noen av våre gutter til å passe på oss. Der fikk vi servert sjokolade og vinerbrød, og så var det dans til trekkspillmusikk.

En gang var jeg med Oluf Øyen hjem til påske. Han hadde motorbåt. Det var veldig dårlig vær over Folla, og jeg ble fryktelig sjøsyk.