Fra Lofoten til Gjæslingan av Sverre Bakken, Stadsbygd

Vikna

Etter århundreskiftet fulgte flere år med dårlig fiske for Lofoten. Skreien hadde fått et annet vandringsmønster enn tidligere. Tyngden av den kom inn lenger sør for Helgeland og Trøndelagskysten. Særlig for Vikna-værene  var det godt fiske. Dette bevirket at det ble stor
forandring på den gamle tradisjon med Lofotdrifta fra Stadsbygd. Noen sluttet med fisket mens andre overveiet å legge om til drift for Vikna. Men det var heller ikke så enkelt for staværingene med sine relativt store båter.
Vikna var jo kjent for sitt ureine farvann, med trange innseilinger og paddemark, likedan som for Bjørnør og Frøya-værene. Det er ikke til å sammenlikne med Lofotens innerside hvor det er reint farvann. Staværingene måtte altså gå til anskaffelse av mindre båter.

Vi vet at Kristoffer Vemundstad i året 1909 brøt den gamle tradisjonen med å dra til Lofoten. Han begynte ordinært vinterfiske for Sør-Gjæslingan. Mulig det var flere herfra samme året. Båten til Vemundstad var ca. 40 fot og utstyrt med motor i tillegg til seilføring.

I årene deretter fulgte flere med etter hvert, og utover fra 1912 og til midten av 1920-årene var det ca. 20 båter herfra som deltok, med stasjon for Sør-Gjæslingan. De fleste båtene var såkalte listerbåter i størrelsesorden 24-26 fot. De var rigget med sneiseil og løftingen var forut.Denne ble tatt på land under fiske. Disse båtene hadde, i motsetning til lofotbåtene, ballast noe som resulterte i at hvis de kullseilte, sank de rett ned. vanlig besetning under vinterfiske var 3 mann.

Gjæslingan hadde på den tid stor ansamling av båter. Storparten av båtene kom, naturlig nok, ifra Namdalen og Sør Helgeland. Grunnet den store tilstrømningen av fiskere ble det liten mulighet for losji på land. Noen av fiskerne herfra brukte de gamle lofotbåtene til losji inntil de etter hvert etablerte seg i rorbuer som de leide eller oppførte for egen regning.

Boforhold
Av værets faste beboere bodde de fleste på Heimværet. Noen på Flatholmen samt et par hussander på Kalholmen og likedan på Nakken. På Seternesholmenog Sørenskjæret var det i likhet med Store-og Lille Langøya samt Lyngdnesholmen mange rorbuer, men ingen fast bosetning

Vannforsyningen var et problem de første årene staværingene var i Gjæslingan. Man måtte ro etter vann over til Kirkøya som ligger 7-800 meter fra de bebodde holmer. Der var det et myrhull, altså vann av dårlig kvalitet. Det ble lite med reingjøring. Omsider ble det sprengt brønner på alle holmer som var bebodd: såkalte statsbrønner. Dette betydde mye, bl.a. for helsetilstanden.

Det var ingen moloer i Været før i 1940-årene. Med den båtsamling som det var i glanstiden måtte en del av båtene ligge på mindre gode plasser. Noen av «Gammelkarene» fortalte om de første årene de hadde losji i en tidligere lofotbåt. De fikk anvist plass i Langøysundet. En meget utsatt plass, og når det satte inn med uvær ble det et svare strev med å betøye og forhale for å berge båt og seg selv. Slit og lange arbeidsdager var fiskerne vant til fra før, og fisket var brukbart de fleste årene utover.

Uvær
Tatt i betraktning at det var mange båter hvor de fleste var åpne i den tiden, var de skånet for alvorlige uhell. Men i 1919  gikk det galt med en båt i dårlig vær ved Gråbaken, straks utenfor Gjæslingan. Markus Holten og Olaus Aune, begge noe medtatt, ble berget av Jens Hafella og mannskapet hans, Petter Fagerås og Jens Tung. Den omkomne var  den eneste av de 3 ombord som var svømmedyktig. Det var Sigvart Lein, 19 år gammel.

Kuling og stormvarsel kom fram til de fiskeværa som hadde telefon. Signalfigurer eller landterner som angav vindens retning og styrke hengtes opp på en mast på et høyt punkt på været som var Nakken. Gjæslingan fikk telefon etter ulykken den 2. mars 1906 da det omkom 28 mann.

Mange ganger kunne det røyne på tålmodet når det ble flere dagers landligge. Da var det fristende å forsøke seg tross for ustabil værtype. Slik var det også en dag i mars 1916.
været var brukbart fra morgenen av, men utrygt. Fiskerne «likte han ikke». Noen la ut mens de fleste forholdt seg i ro på land. John Bakken som hadde anskaffet listerbåt et par år før sammen med broren Sigurd, fortalte at været holdt seg under draginga av garna intil de hadde satt dem ut. da smalt det fra norvest, med snøkave.
De driftet i Lønfallegga og det var noen flere båter der. Deriblant Stykketkarene, Søren Stykket og Ola Reitan, men været og kova tok bort alt. De fikk opp passende med seil og et par hundre fisk hadde de ombord. De var, kan en si, godt ordnet for å en tørn. En viss peiling på kursen oppover mot Været hadde de. Men hvor lenge skulle de la det stå til? Hvor langt var de kommet? Da letta det litt i kova og de fikk kjenninning av Tronflesa forut i le. Kommet innenfor den var de berget.

På land gikk folk i spenning slike dager. Ole Trangsæther, gammel fiskeveteran, fortalte at båtlaget hans var på land den dagen. Straks ovenfor Staværingsbua, hvor de holdt til, er det en bergkløft som gir ly for vinden. Der stod en eldre mann i fra nabobua og ventet på om mulig å få et glimt utover havet, men sikten var null. Dette til tross stod den gamle der time etter time, helt nedsnødd. Han hadde sine 3 sønner på sjøen. Også de kom velberget i land.

Dette var en av de mange hverdagshiastorier som ble fortalt i rorbua om kveldene en mannsalder senere

Lønnfallet
Da staværingene flyttet fra Lofoten var de ikke vant med forholdene for Vikna. Det vil si å drifte oppunder og mellom fallene. Det fortaltes at en staværing som var dristig av seg somme ganger, seilte over Lønnfallet. Han visste ikke hvor fallet akkurat lå, men han fikk vite det da han  seilte over det. Fikk nemlig god fart, men det gikk bra også denne gangen.

Når vi i 1930-årene var deltakelsen i fra Stadsbygd gått betydelig ned. Kan nevnes at det i året 1910 var 132 mantallsførte fiskere i kommunen mens det i 1930 var minket til 70 i følge protokoll som er oppbevart. Seilbåtenes tid var forbi og bare et fåtall så det likt å anskaffe motorbåter. Det var kanskje flere muligheter på land enn før. Blant annet fikk man nå bidrag til jorddyrking.

Etter motoralderen gjorde sitt inntog var ikke båtene så stedbundne lenger. Når det led ut i sesongen og været var stabilt driftet de som hadde dekksbåter også for Nordøyan, for som oftest var fisket bedre der. Avstanden fra deres faste stasjon var overkommelig.

Storår
Året 1931 var et storår for Vikna. fiskerne strømmet til. Særlig fra Lofoten kom det mange båter, for der var fisket dårlig. 3500 fisker på 940 båter var innmeldt for Gjæslingan dette året og 150 kjøpefartøyer på havna. de fleste kom fra Lofoten uten fisk. Prisen på fisken var på et lavmål dette året, – 8 øre kiloet, først i sesongen, men oppkjøpsfartøyene pressa prisene opp etter hvert. 13 øre ble betalt sist i sesongen.

Fangster opp til 1000 fisk pr.båt om dag var ikke uvanlig på 40 garn og 4 manns besetning.
Men etter dette året dabbet fisket betraktelig av og noen tok til Lofoten igjen mens andre slo  inn på fraktefart. Men det var båter i Gjæslingan fra Stadsbygd nesten hvert år til sist i førtiårene.
Markus Holten var den som holdt tradisjonen lengst i hevd. Hans første år var i 1909 som skårunge med pioneren Kristoffer Vemundstad, tidligere nevnt, og han var den siste herfra som deltok i det tradisjonelle vinterfisket. Det var sist i femtiårene.

Krigsåra
I året 1940 ble sesongenkort grunnet den tyske okkupsjonen 9. april. Fisket var brukbart i de dagene, men situasjonen var så uklarb der vi var og telefonforbindelsen sørover var brutt, derfor avsluttet vi fisket og tok på heimvei den 12. april. Det tok en 4-5 dager før vi var heime. Grunnet at Trondheimsfjorden var sperret ved Agdenes la vi igjen båten i Åfjord, lånte oss ski der og gikk over fjellet derfra og heim. Sikkert nok både første og siste gang staværingene kom heim fra vinterfiske på ski.

Det deltok fiskere fra Stadsbygd under vinterfiske for Gjæslingan i alle krigsårene, men de gode årene var forbi. situasjonen var igjen blitt slik at det var Lofoten som fristet, særlig de yngste av oss. Dette ble realisert i 1946.

Selv om man ikke er direkte involvert følger det ekstra problemer med krig, ikke minst for de som har sitt virke på sjøen. Det var mange drivminer. Det heller ikke slutt på dem før mange år etter krigens slutt. Hornminene var i den størrelsesoden at på lys dag var det ikke noe problem. Da var de mindre , såkalte magnetminene lumskere. Vi passerte ofte disse gjenstandene og nesten daglig forekom det drønn av miner som eksploderte når de rak opp i fallene.

Det inntraff også at de rak på land rett opp i bebyggelsen. Gjæslingan fikk flere slike besøk. Som for eksempel i påska et av disse årene lå det en morgen ei mine i flomålet på østsiden av Flatholmen bare et steinkast unna husene der. Der kunne den ikke ligge. At situasjonen ikke var trivelig for karene som tok seg av den, sier seg selv. De fortøyde den inntil videre ut i sundet. Det var etter «fagfolks» mening ei magnetmine. Det gikk bra denne gangen, men det gjorde det ikke alltid. Kan nevnes at det inntraff en større tragedie lenger ut i Vikna. Det var Kristi Himmelfartsdag i 1941 at noen fiskere i Gåsværet tok på land en gjenstand som eksploderte mens mange mennesker var samlet. Av de 12 som omkom var det 5 barn.

Fritisproblemer har fiskerne aldri hatt, heller ikke i disse årene. Særlig når vi strakte oss utover til Nordøyan og Tryggråsa ble det lange dager på sjøen. Foruten å lage mat, kokke hadde vi ikke disse årene, var det forefallende arbeid, særlig garnbøting. Og så hadde vi Fiskarheimen. Disse drives av Indre Sjømannsmisjon og har alltid stått sentralt blant fiskerne. Foruten møtevirksomhet var de sosiale tilbud meget ettertraktet.

Oline fiskarmor (omtale egen side)
Husmora på Fiskarheimen var Oline fiskarmor, som hun ble kalt. Hun var makalaus
(i dobbel betydning). Serverte retter som i den tid neppe kunne oppdrives på de fineste restauranter. Hvordan hun fikk tak i produktene var det nok ikke mange som visste. Jeg husker ikke om serverte ekte kaffe. Som kjent var ikke den edle drikk å oppdrive i disse årene, men synd å si at dette var en mangelvare disse årene (men det er en annen historie)

Radioapparatenes måtte innleveres til myndighetene først på krigsårene. Dette var et savn, særlig for oss fisskere når det gjaldt værmeldinger samt generelt å få nyheter fra rette hold. Men en annen lisenshaver som var i besittelse av to apparater, beholdt det ene. Datidens apparater var avhengige av såkaldte akkumulatorbatterier. Disse må lades opp på strømnett. Vi hadde en innretning om bord slik at vi ordnet dette problemet for «illegale lyttere».

I vindstille kvelder kunne vi, når vi var utenfor rorbua vår, kunne høre «stemmen fra London» fra Lind Jensens bolig (han jobbet for væreieren og stod på butikken i mange år) tvers over Kjeila når han «stilte opp» radioen litt. Dette viser at tilliten og kontakten var god mellom stedets fastboende og de tilreisende fiskere. De fleste hadde jo, vært der så lenge.

Så vidt meg bekjent var ikke Gjæslingan utsatt for rassia av tyskerne eller deres norske leiesvenner i de omtalte årene. Stedet var jo så lite og uanselig.

Sverre Hasen .jpg

Gjæslingan 1920. Karene i den nærmeste robåten skal være Kornelius Trangmyr og Kristen Vårheim. Bildet var opprinnelig et kort sendt av Kornelius Trangmyr til dattera Dagny. Det er poststempla 2/4 1920.