Børtre fra naust på Gjæslingan.

– ble brukt til å bære vannbøtter.

Fra ungene var så store at vannbøttene ikke nådde bakken, fikk de begynne å bære vann fra brønnene.

Det ble bygd brønner på holmene. Bildene under / brønnene på Flatholmen og Sæternesholmen.

Kilde: Otterøy Historielag/ Tidsbilder V

Før brønnene kom, hentet folk på Kalholmen vann fra «Basinhullet». Her var det elendig vannkvalitet. Flere øyer hadde ikke vann, og det var lite populært at fiskerne fra de andre øyene kom og forsynte seg på Kalholmen. Det heter seg at en av «innbyggerne» på Kalholmen så seg så lei på denne trafikken, at han slo lens i vannhullet for at folk fra de andre øyene skulle slutte å hente vann der. Han fikk en bot på 5 kroner for ugjeningen.

Liten del av vannet ble brukt på hygiene, – mesteparten gikk til matlaging. Kokka stod for all vannbæring i løpet av dagen, men på kvelden kunne hun være heldig å få hjelp av mannfolka. Jobben med å holde bua ren var nok ikke helt enkel, – med 10-12 mann labbende rundt.

Fiskerilegen som fikk igangsatt bygging av «priveter» gjorde også bemerkninger om vannkvaliteten og luseplagen. I denne perioden herjet tuberkulosen i væra, kanskje ikke så rart man tar trangboddheten i betraktning.

I årene 1903 til 1915 bevilget Stortinget penger til fiskernes vannforsyning, og Gjæslingan hadde i 1910 i alt 5 brønner, fordelt Heimværet, Kalholmen, Flatholmen (2) og Sæternesholmen. Brønnene ble sprengt ut i fast fjell, og forsynt med overbygg. Vannet i brønnene ble langt bedre enn tidligere.

Nå ble imidlertid vedlikeholdet av brønnene problemet. Man forsøkte med pålegg om rensing og ettersyn en gang om året, men det hjalp ikke stort. Brønnene forfalt. I tiden 1915-19 var Jul. Knotten ansatt som helsepoliti. Han skulle se til at sunnhetsforskriftene ble overholdt, og at rorbuene var i forskriftsmessig stand. Denne stillinga ble inndratt i 1919.

«Som oftest ligger fiskerne og driver udover gulvet helt eller halvt påklædt og væltende i hinandens spyt, der hensynsløst klyses rundt, foruden alskens anden der drages med opp fra fisket. Slik ligger de tæt sammenstuvet og man bare ikke hvorledes de kommer forbi hinanden.

Nær man en gang har sett 29 fiskere saammenstuvet på et gulv, glemmer man det ikke så let.»

(H.Natvigs artikkel i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1902-03.)
De små blodsugende skapningene hadde gode kår på buloftet.

Natvig hevder videre at det er for lite golvareal og luft pr. mann og ingen ventilasjon i rorbuene som benyttes som arbeidsrom, spiserom og soverom. Det finnes heller ikke priveter til bruk for fiskerne.

«Disse gjorde derfor sine fornødenheter under rorbuenes pælegrund, i fjæren, tæt ved sine vandinntag, kortsagt, hvor trangen kom på dem, eller leilighet gaves.»

På denne tida var det ingen brønner, så drikkevannet ble hentet fra tilfeldige vannpytter og var sikkert ikke helt rent under slike forhold som her er beskrevet.

  Spyttbakken ble hyppig brukt.