I 1890 var det fire leilendingsbruk på Sør Gjæslingan. Husene stod på bygslet grunn. Bøndene fikk mesteparten av inntektene fra fiske. Bøndene hadde noen få kyr, sauer og griser. Bøndene rodde ut til øyene for å samle nok vinterfor til dyra.
De fire familiene som bodde på Gjæslingan i 1860-årene bodde på tre øyer. De bodde på Heimværet, Flatholmen og Kalholmen. Disse familiene var leilendinger og bygslet jord hos væreieren. De måtte bruke 300 omliggende øyer for å sanke nok for til dyra sine. De måtte få tak i bruk tare og fiskeavfall hvis det knep. Taren ble skåret om seinvinteren og våren. Ei ku trengte tre færinger lastet med tare. Sjøen måtte være rolig når man skar tare. Derfor tok man i bruk nettene til dette arbeidet. Taren ble tørket på et skjær og deretter lagret på bryggeloftet.
Før taren ble gitt til kyrne, så ble den lagt i ferskvann for å trekke ut saltet.
Fisket var det viktigste livsgrunnlaget for disse familiene, men småbruket var godt å ha når fisket sviktet.. Disse bøndene hadde også tillatelse til å fiske etter laks. På 1700-tallet brukte de vorper. Det var en not hvor det var plassert et vakttårn. Her måtte fiskerne sitte og se etter om det kom laks inn i nota. De stengte den når de fikk øye på laksen. Denne metoden var tidkrevende. Rundt 1870 tok de i bruk i kilenot.
Til å fyre i ovnen brukte de torv og tørket kumøkk. De fastboende bøndene hadde også anledning til å samle inn ederdun og egg. Det var tidkrevende å rense duna for skitt og lort. Halvparten av duna skulle væreieren ha. Man måtte samle inn dun fra 60 reir for å få til ett kilo.
Det var skole på Sør Gjæslingan. De som kom fra Sørøya måtte bo hos kjente mens de gikk på skolen.
Fra 1930 begynte skreimengden å gå ned. Det ble mindre fiskere som kom til å holde til på Gæslingan under sesongen.. Mange demonterte rorbuene og solgte dem som bolighus til andre deler av Namdalen. Utover 1930-årene stagnerte utviklingen på Sør Gjæslingan. Prisene sank og innsiget av torsk ble dårligere. Fiskerne dro heller til Lofoten. De aller fleste hadde skaffet seg båt med motor og lugar. De var ikke lenger avhengig av rorbuer, men en god havn.
Havna i Sør Gjæslingan var ikke særlig. De fastboende krevde at det ble bygd molo. Under andre verdenskrig ble det bygd molo mellom Store Langøy, Lilløy, Lyngsnesholmen og Nakken.
På 1950-tallet fikk fiskerne en av de store rorbuene av væreieren. Den ble ominnredet til forsamlingshus.
Sør Gjæslingan fikk elektrisk lys i 1962. Det var fortsatt aktivitet på været. I 1968 deltok 95 båter med 115 mann i fisket etter skrei. De tok opp 695 tonn skrei det året.
Familien Brandzæg gav seg som væreiere i 1964 etter over 100 års drift. En innflytter tok over, men i 1969 var han konkurs.
etter Kjølleberg fra Lista tok nå over som væreier. Han hadde vært lærer på Sør Gjæslingan og hadde giftet seg med en jente fra været. Han kjørte en tøff linje overfor de 82 innbyggerne.
Søknader om å få kjøpe tomter på været ble avvist. Det tok ikke lang tid før den første søknaden om fraflyttingstilskudd ble sent til Vikna kommune. Kommunen ville ikke gi tillatelse til fraflytting til å begynne med.
Men i 1975 kunne kommunen tilby byggeklare tomter i Rørvik. I løpet av to år flyttet alle familiene utenom to. Væreieren flyttet også, men han fortsatte å drive fiskemottaket.
1976 – 77 var siste året at det var drift på skolen. Da var det en lærer og en elev i klasserommet Nå gikk væreieren konkurs. Det stod igjen bare 7 rorbuer nå. På det meste hadde det vært 100 buer.
Miljøverndepartementet tok over de ubebygde områdene på Sør Gjæslingan, mens Woxengs samlinger på Rørvik tok seg av tilsynet med rorbuer, brygger og butikklokaler. Kystmuseet har pusset opp mange bygninger . Om sommeren åpnes butikken fordi da inntar turistene Sør Gjæslingan.
I 1978 går væreieren konkurs. Butikken blir lagt ned og lokalrutebåten innstiller sin. virksomhet. Rutebåten hadde sitt siste anløp til Gjæslingan i 1982. Dermed må de gjenværende familiene flytte inntil Rørvik. Folk ville ha tilgang til skole, butikker, helsestell etc. Gode og raske båter gjorde det mulig å komme ut til feltene kjapt også fra Rørvik.
De som har flyttet fra Sør Gjæslingan bor her fortsatt under fiskesesongen og om sommeren.
Været ligger bare et par timer med sjark fra Rørvik.
Turistvær.
På slutten av 1970-tallet, så var det bare 20 rorbuer igjen på Sør Gjæslingan. På det meste var det 100 rorbuer i dette været. Væreieren fikk støtte til å rive mange av bygningene. Heldigvis har man tatt vare på bestyrerboligen, fiskemottaket, salteriet, trandamperi og fiskehjell.
I 1978 kjøpte Miljøverndepartementet Sør Gjæslingan, Sørøya og Haraldsøya. Kystmuseet Woxengs Samlinger står for driften av været og de eier halvparten av bygningene på Gjæslingan. I 1980 var mange av bygningene svært nedslit. Museet har siden drevet med å pusse opp mange av bygningene.
De som tidligere var fastboende holder husene sine godt ved like, de holder sau, setter poteter og ror fiske.
Sør Gjæslingan blir hvert år besøkt av et stort antall turister
Kilde: pedagogtreff.com.
– utklipp fra aviser på 70-tallet vedr. utflyttingen fra Sør-Gjæslingan
Koppskatt = av tysk kopf/hode, altså en skatt som ble utlignet pr. hode.
Fra Krokstads bok om Gjæslingan
Selv om vi kan regne med at det har vært fast bosetning i Sør-Gjæslingan fra langt tilbake i middelalderen, finner vi ingen navngitte oppsittere her før ved koppskattetelliga i 1645. Da er det tre oppsittere, Nils med kvinne, Thord med kvinne, og Christen som visstnok var ugift. De tre oppsitterne betaler da koppskatt med 8 skilling hver.
Ellers er de opplysningene vi finner sparsomme. Det er først i 1720-årene at opplysningene om Gjæslingan begynner å anta sikrere former. Alle øyene lå i Kongens allmenning i likhet med mesteparten av landet her ute ved havet.
I 1728 ble en mengde av jordgodset til Kronen solgt og gikk over på private hender. I tiden fra 20. januar til 6. mars ble det i Trondheim holdt auksjon over en hel del slikt jordgods. Bl.a. ble Sør-Gjæslingan, Nord-Gjæslingan, Sørøya og Haraldsøya oppropt, og det høgste budet ble gitt av kjøpmann i Trondheim (senere borgernester) Hans Hagerup. Hvor meget han ga for øyene vet vi ikke, men da han 20 år senere selger til Jon Andersen Finvedgard i Karstenøy, er kjøpesummen 300 riksdaler «udi god klingende mynt».
Da Jon Andersen døde i 1748 ble enka, født Borchmann sittende med eiendomsretten. Da hun døde i 1765 blir det hennes 2. mann, kaptein Dominicus Nagel Lemvig som over tar eiendommen.
I 1779 selger han til brorsønnen Peder Lemvig. Etter Peder Lemvigs død i 1788, kjøper broren Christian Bugge Lemvig hele øykomplekset på dødsboauksjonen for 2250 riksdaler.
I 1800 skifter øyene igjen eier. Nå er det proprietær William Schilliås på Seierstad som er kjøper.
Men heller ikke Schilliås blir sittende lenge som eier. Ved skjøte tgl. 27/9 1803 selger han øyene til Arnt Solem etter påtrykk fra sin venn Hans Nielsen Hauge.
Arnt Solem selger øyene tilbake til William Schillias igjen i 1812. Frem til 1869, når Anton Brandzæg fra Abelvær kjøper Gjæslingan, var det en rekke væreiere. En rekke av disse var vel i grunnen eiendomsspekulanter som kjøpte og solgte jordeiendommer etter som de fant det lønnsomt.
I Brandtzæg-perioden, som varte i nøyaktig 100 ar, sin bakgrunn i at Brandtzæg-familien kunne se på Abelvær/Gjæslingan som en enhet.
I 1859 får daværende eier av Gjæslingan, kjøpmann Meisterlin, i stand en overenskomst med de fiskerne som har rorbuer på øyene. Overenskomsten eller ”foreningen” er datert 3. april 1859 og lyder:
”Til opprettelse af god orden under vinterfiskeriet her i væhret have samtlige eiere af rorboder med væhreieren ingået følgende Forening, hvis bestemmelser herefter skal gjælde med fuld forpligtelse for den hele fiskende almue indtil annerledes ved lov for distriktet måtte vorde fastsatt. Så følger 7 strenge regler som måtte overholdes.
Folketellingen for 1801 viser fem oppsittere i Sør-Gjæslingan. Ved århundreskiftet (1900) fantes fire fastboende hushold- to på Heimværet, ett på Karlholmen og ett på Flatholmen.
Fraflytting på 70-tallet
Faksimiler/ utklipp fra ulike aviser på den tiden
