Torunn Herje («Kysten vår»)

Historiske fakta om Sjø-Sara

Noen møter nakne nøden med ukuelig vilje, og sliter utkomme til seg og sine uten bønn om almisser. Sjø-Sara eller Gjæsling-Sara var en av dem. Hun fant levemåten i båten på havet. Mange sa trolig at dette ikke var kvinners levevis, men selv mente hun nok at dette måtte til, at det som skulle forme livsgjerningen, var det hun selv på ærlig vis kunne bringe til bord og bu, og som ga håp og tro – ikke andres skråblikk eller konvensjonens pekefinger.

Sara Olsdatter, født på Larsgården i Foldereid ble den flinkeste og mest uredde fiskeren i Gjæslingan sin tid, og legenden om henne har levd videre til i dag.

Foreldrene var Pernille Isaksdotter fra Simle i Leka sogn og Ole Larsen, født og oppvokst på Foldereid gård. Familien fikk store problemer da faren i 1788 ble innkalt til krigstjeneste mot Russland. Sara var knapt femten år, og hun oppdaget fort at hun hadde særlige anlegg for fiske og sjøbruk. Fiske ble etter hvert næringsveien hennes, og hun bosatte seg etter noen år fast i fiskeværet Sør-Gjæslingan.

Det er særlig to forhold som har gjort henne kjent og legendarisk; Hun valgte å bli fisker, noe som var uvanlig for jenter på den tiden som i dag, og hun utmerket seg som høvedsmann i fiskebåten og som frivillig los og livberger når det trengtes. I uvær sto hun gjerne på Nakken i Sør-Gjæslingan og speidet etter skip og båter i nød.

Hun hadde usedvanlige evner til å orientere seg på sjøen, og detaljert kunnskap om havstykkene og skjærgården. Det sies at hun seilte bedre enn de fleste menn, og når hun seilte med større fartøy gjennom trange sund, kunne hun skremme vettet av mang en skipper.

Noen av historiene om bragdene hennes lever fortsatt. Etter en høst med mange stormer, nærmet jula seg. Georg Sverdrup i Rossøya hadde i lengre tid ventet en av handelsjektene sine med mannskap hjem fra Bergen. Julekvelden var det storm og snøkave. Fra Nakken i Sør-Gjæslingan hvor Sara som vanlig sto med kikkerten sin, fikk hun øye på et skip fullstendig ute av kurs. Sammen med et par mann seilte hun ut til skipet, som viste seg å være den savnede Sverdrup-jekta. Hun steg ombord i jekta og seilte den trygt over til Rossøya. Georg Sverdrup hadde etter hvert fått stor respekt for denne spede kvinnen. Han inviterte henne til å feire jul sammen med dem, men Sara takket nei, forlot det fornemme handelshuset og satte seil ut i den stormfulle julekveldsnatten.

En annen historie er knyttet til en hendelse som skal ha inntruffet noen år før. Enkelte mener at dette var innledningen til det los- og bergingsarbeidet hun siden ble kjent for. Under fiske ved Lyngbanken fikk hun øye på et skip med nødflagg. Skipperen ble forskrekket da han så det var en kvinne som tok over roret og styrte skipet inn mot den trange skipsleia. Han var redd det var ei heks, og truet med å drepe henne dersom det ikke gikk bra. Men Sara beholdt roen, sparket bort stabben og øksa som var avrettingsutstyret, og førte skipet rett til havn, som også denne gangen var Rossøya i Nærøy. Georg Sverdrup trakterte henne som skikken var, og hun fikk tilbud om gjesterom. Men i løpet av den mørke uværsnatten forlot Sara huset og krysset over til Sørøyan ved Gjæslingan.

Sara giftet seg aldri. Sammen med søsteren Lava bodde hun i den enkle stua i Sør-Gjæslingan. Sine siste år levde hun som legdslem på Tranås på Jøa.

Torunn Herje («Kysten vår»)

Gjæsling-Sara
Fra Krostads bok om GjæslinganSara som var født på Foldereid i 1775, var eldst i en søskenflokk på åtte, og måtte tidlig ta ansvar. Spesielt ble dette tyngende da faren, Ole Larsen Oldereid, ble innkalt til militærtjeneste. Hun måtte da skaffe mat til familien selv om hun bare var en tenåring. Familien hadde nå flyttet til Stadsøy i Foldafjorden. Det var få muligheter til å få arbeid på land, så sjøen ble redningen for henne som for så mange i de dager. Sara ble fisker, og dette yrket tok all hennes tid og alle hennes krefter.

Hun fikk aldri lære seg kvinnesysler som husarbeid, søm, brodering og veving slik hennes jevnaldringer gjorde det. Men før konfirmasjonen visste hun det meste om båter, segl, snøre, line og not, og fant frem til de beste fiskeplassene i fjorden.

Hun hadde full lott under sildfisket og rodde bedre enn noen mannfolk. Folk kalte henne Sjø-Sara. Det var ment som et utnavn, men hun bar det med ære og stolthet.

Til å begynne med var hennes yngre søsken mannskap. Søstera Lava ble også en fiskerkvinne som det stod respekt av. Begge søstrene lærte å sette pris på sjølivet og ble glade i sitt yrke.

Fjorden var en snill og gavmild venn, men etter hvert fant Sara ut at Stadsøya var et dårlig utgangspunkt for den som skulle leve av snøre og line. Hun var voksen for større utfordringer. Allerede som ung kvinne rustet hun ut egen båt for vinterfiske og leide rorbu i Sør- Gjæslingan. Alle mente dette nok ville bli en engangshendelse, men Sara stortrivdes der ute. Hun ville bo nærmest mulig fiskestimene og tok med seg båt og vegn og flytta til Sør-Gjæslingan. Dermed ble Sjø-Sara til Gjæsling-Sara.

Det var ikke bare enkelt for en kvinne å få innpass i dette harde mannssamfunnet, der kvinnfolk i en båt betydde svarte garn og det som verre var. En kvinnelig høvedsmann var formastelig, slikt måtte ende galt, mente fiskerne den gang. Men Sara lot seg ikke anfekte, hun tok ikke imot råd fra noen mann, uansett hvor velmenende de var. Hun valgte sitt mannskap med kritisk blikk og fant fram de beste fiskeplassene selv. Hun ble snart en forgrunnsskikkelse og snart også en av toppfiskerne i været. Etter en tid kappest mennene om å få være mannskapet hennes. Mange var det som fikk oppleve å bli forsmådd av den myndige Sara. Ikke så ofte på grunn av manglende dyktighet som av mangel på mot.

For dette med sjøvær var et tøyelig begrep for Sara. Hadde hun først bestemt seg, segla hun ut som de andre lå i havn, og nåde til den av mannskapet som da kom med innvendinger. Hun hadde en spesiell evne til å orientere seg på sjøen og husket meder og landemerker. Hun behøvde svært liten sikt for å vite hvor hun var, og likte seg best når det blåste friskt. Hver gang Sara kom til lands med lasta båt, var hun med på å avlive en seiglivet myte om kvinners udugelighet i båt og ved rorkult. Kritikken snudde seg til respekt.

Noe særlig kvinnelig var det ikke over Gjæsling-Sara, en måtte komme henne på kloss hold for å oppdage det. Hun kledde seg som sine fiskerbrødre, med mannfolkvest, skinnbrok, tresko og hadde skjermlue på hodet. På sjøen bar hun fullt sjøhyre, med sjøstøvler helt opptil skrittet, og sydvest som de andre. Rett nok var hun smålemmet og hadde feminine former, men var tettvokst, skulderbred, og tok gjerne de tyngste takene i båten og på brygga. Samtidig som hun var traust og kraftig, var hun rask og smidig. Hun likte seg dårlig i stive uformelige klær, derfor brukte hun mykt og behagelig geiteskinn til både bukse og vest. Det ble sagt at det gikk med 5 geiteskinn til skinnbroka hennes, så hun satt stødig på baktofta ned styrevolen i armkroken. Tyngde og styrke kom godt med under de mange friske seilasene hennes i kamp med det fryktede Follahavet.

For segle kunne Sara, bedre enn noen mann, og hun likte det. Hun hadde sin plass akterut i høvedsrommet og ga aldri fra seg ansvaret og kommandoen, uansett hvor godt mannskap hun hadde med. Hun sendte ut kraftige beskjeder til halskaren ved masta. ”Stikk opp ei klo”,” mett klo”, ”ut med ei søft” og så videre.

Hun kjente leia, visste av hvert skjær, og levde seg inn i spenningen mellom båten, riggen og elementene. Hun var fintfølende i sin behandling av roret, lynsnar i vendinga når det trengtes, men et fyrverkeri av skjellsord og temperament når noen ikke lystret. Kvit i ansiktet i stivna snødrev og med is i hår og bryn, steg hun rolig i land etter harde tørner ved rorkulten i sterk fralandsvind på vinterstid.

Sara virket kald, hard i språkbruken og utilnærmelig i sin strevsomme hverdag, og de fleste mente hun var altfor dristig. Forholda rundt henne krevde barskhet og handling. Dette miljøet ga ikke oppvekstforhold for sveklinger, men Sara var tvers igjennom redelig og ærlig.

På søndagsseilas i sommerbris, på veg til Fosnes kirke, ved alterringen eller på familiebesøk til sin barndoms øy, kunne Sara avsløre at bak den barske fasaden var det et følsomt sinn og et varmt hjerte. Det kom spesielt til uttrykk i møte med de små og undertrykte i samfunnet, som ikke hadde nok krefter til å reise seg.

Det ser ut som Sara etter hvert fikk resten av familien utover til Gjæsligan. Under folketellinga i 1801 ( HVOR??) bor hun på løen sammen med foreldrene, Ole Larsen som da var 60 år gammel og Pernella Isachsdatter på 58 år. Broren Nils var da 15 år og bodde også hjemme. Søsteren Lava og de andre søsknene hadde flyttet ut.

Mer enn en gang trodde folket i været at de hadde sett Sara for siste gang. Båten hennes var den eneste på havet da dårlig vær ble uvær og det så mørkt ut. Men Sara segla seg gjennom storm og sjø, mellom fluer og fall og nådde havn en eller annen plass. Selv om hun ofte hadde god fangst ble det aldri noen rikdom av det. Det var så som så med utstyret, men hun var for stolt til å be om hjelp, og led mye vondt på havet i åpen båt, ofte klissvåt til skinnet.

Etter endt fiskesesong var det tid for å brenne tran av skreilevra som var samlet i tønner gjennom hele fangstperioden. Dette ble regnet for en skittjobb av andre, menn ikke av Sara. Når hun var ferdig med egen fisk, tok hun jobb hos handelsmannen i Karstenøya. Fra fire om morgenen til ni om kvelden rørte hun i kokende levergryter. Middagssøvnen tok hun ved siden av avfallshaugen, grakshaugen ute i fri luft. Hvis hun hadde tid til å sove da. Ofte brukte hun middagspausen til å file angler og gjøre i stand vegn. Ellers lappa og sydde hun sko.

Det var vanlig at folket på de skog-fattige øyene tok en tur til Namsen for å hente vinterved. Slike turer fant sted omkring St. Hans, mens de ventet på at vinterfisken skulle bli tørr. I dårlige år måtte turen utsettes til etter at Kristiansunds-turen med tørrfisken var unnagjort og økonomien forsterket. Søstrene til Sara var også med årlig på slike turer, og strevde tungt i vedskogen med dårlig redskap. Men de sparte seg ikke, og kom omsider hjem med lastet båt. Om sommeren reiste Sara til Nærøy-martnan, og byttet fisk og tran med landbruksvarer. Hun var kjent av de fleste, og spesielt likte Trondheimskjøpmennene å handle med henne. Hun satte stor pris på de mange kjøpsskålene som gjorde henne enda mer frittalende enn hun ellers var. Det var liv og latter rundt Sara, og hun ble oftest et midtpunkt. At noen forsøkte å gjøre narr av henne tok hun ikke så tungt. Hun visste hva hun stod for.

En høstdag mens Sara lå ute ved Lyngbanke på fiske, fikk hun se et fremmed skip med nødflagg oppe. Sara svingte opp langs sida, entret båten i sin barske sjøhabitt, tok over roret og styrte skuta inn i den trange leia. Egen båt tok hun på slep. Skipperen ble redd da han så det var en kvinne. Han trodde det var ei heks og trua med å ta livet av henne hvis noe gikk galt. Men Sara lot seg ikke skremme og sparka vekk stabbe og øks, og tok skipet inn til Sverdrupbrygga på Rossøya. Stedet var den gang Nærøys største handelssted. Der ble Sara traktert både med skjenk og tobakk, og da det alt var sent på kveld, ble hun budt seng i handelsstedets staselige gjesterom. Om morgenen da Sverdrup personlig skulle purre heltinna og servere forfriskninger, var senga tom. Den hadde heller ikke vært i bruk. Trass mørke og uvær hadde Sara krysset over til Sørøya om natta.

Noen mener denne hendelsen ble opptakten til den delen av Saras livsgjerning som gjorde henne kjent og respektert av de fleste skipperne fra Finnmark til Bergen, nemlig lostjenesten. På den tid var det dårlig med sjøkart om bord i båtene, leiene var sparsomt oppmerket, og intet fyrlys blinket i natten. Derfor var det viktig å finne en skikkelig los som kunne føre skutene trygt gjennom dette vanskelige farvannet i Ytter-Namdalen.

Her var det ingen som kunne konkurrere med Gjæsling-Sara. Hun kjente hvert fall, hver flu, skilte grunnbrottene på låten og visste hvor det var nok sjø under kjølen. En gang tok hun beinvegen gjennom Viknaskjæra med ei stor jekt. Skipperen blei livredd da han så taren på begge sider, og spurte hvor hun hadde tenkt å sette båten på grunn. Sara svarte rolig at det var ei favn ned på taren, og at taren var ei favn, så her var det ingen fare.

Hjemme brente hun oljelampa om natta til hjelp for skippere som søkte etter landkjenning. Det hendte at hun fikk besøk av sjøfolk som søkte nødhavn i uværsnetter. Aldri er det fortalt at hun satte noen skute på grunn, selv i de smale og grunne leiene inn til fiskeværa i Vikna. Hun tok med seg lostønna med tørre klær og det utstyret hun trengte når hun reiste ut på fiske om morgenen, og ingen visste når hun tok land om kvelden.

I uværs perioder sto hun på høgste Nakken med kikkert og speida etter skuter. Så hun en som tørna opp mot vinden og heiste losflagget ved Breigrunnshausene eller sør for Knausene, fikk hu full fart ned fra haugen. I fullt sprang gjennom været ropte hun sine kommandorop til mannskapet som kom seg i båten i en fart. Sara tok roret og en farefull seilas var i gang. Slike ble det mange av. Selv på julekvelden, når andre i været tok på seg julestasen og gjorde seg klar til den hellige natta, så de Sara med kikkerten oppe på Nakken så lenge det hang strimer av lys utover havet.

En høst var det spenning og ro hos kjøpmann Sverdrup på Rossøya. Uroa hadde gått over til sorg og fortvilelse da det nærmet seg jul og jekta hans med mange menn og dyr last om bord enda ikke hadde kommet hjem etter høstturen til Bergen. Sara var på sin post også denne julekvelden da storm og snøkave satte inn. Hun fikk se en jekt helt ute av kurs. Båten hennes ble satt på vannet og Sara seilte ut, gikk om bord og førte jekta trygt inn til Rossøya. Hadde hun vært stor i Sverdrups øyne før, ble hun ikke indre etter dette. Den mektige kjøpmannen inviterte henne til en overdådig julefeiring. ”Livet består ikke bare av mat og drikke” svarte Sara og satte til sjøs igjen, ut i stormen og snødrevet.

Sara møtte opp i alle brylluper og festlige lag, om hun var bedt eller ikke, og hadde med seg garn, snøre eller line som gaver. Selv ble Sara aldri gift, men hun hadde sine friere. Hun så på sine underkuede medsøstrer og nektet å gå inn i datidens husmorrolle. Den frihetshungrige kvinnen var mange nummer for stor til det mønsteret. Hun var en stor kvinnesakskvinne, lenge før noen kjente betydningen av det ordet. Da hun på sine eldre dager opplevde at Berth og Rasmus Sørøy kalte opp dattera si etter henne, satt hun stolt på kirkebenken og overvåket den hellige handlingen med et smil. Også hun skulle få noen etter seg som bar hennes navn og minne i en ny slekt.

De to søstrene Lava og Sara holdt tett sammen i sin alderdom, og forsøkte å klare seg selv lengst mulig. De fisket sammen og hjalp hverandre så godt de kunne, men alder og sykdom innhenta dem til slutt. Et langt liv i strev, oppofrelse og stor innsats, fikk ei dårlig lønn, slik skikken var for fattigfolk. Lava ble ødelagt av gikt, og ble båret rundt på legd fra gård til gård i Vikna. Til slutt måtte også Sara gi opp livet i frihet. Hun kom på legd i Fosnes prestegjeld, og ble avhengig av fremmede.

Alene kjempet hun i verden og alene levde hun de siste åra. Hun døde på gården Tranås (HVOR??), 80 år gammel i 1855, og fikk en enkel begravelse.Finnes skisser, illustrasjoner, statuer, gravstøtte? Besøke gården Tranås ? Noe etter familien Sverdrup?

Finne artikkelen Paul Woxeng skrev om henne- Paul Woxeng har tegnet et fint portrett av Sara Olsdatter ”Gjæsling-Sara” i Viknaårbok nr x x.(SJEKK)Etterkommere etter hennes søsken??

Hvor på Gjæslingan bodde hun?

Hvor er Oldereid i Foldereid der hun ble født?