Båtskott trebåtbyggeri   Bygging av Åfjordsbåter, etc.

Båtskott trebåtbyggeri er en del av Museet Kystens Arv. Båtbyggeriet bygger fra seks til åtte tradisjonelle, åpne båter i året- fra åfjordsbåt, nordmørsbåt, sunnmørsbåt til notgavler og spissbåter. Båtbyggeriet har fire ansatte som følger emnet fra treet i skogen til ferdig båt. Båtbyggeriet er en av få produksjonsbedrifter i landet som fremdeles bygger kun nybygg og selger til et marked. Båtbygger Einar Borgfjord er en anerkjent båtbygger som også gjennom sin treårs periode som statsstipendiat i materialkunnskap fikk inngående kunnskap om tradisjonsbåtbygging.

I Nord-Norge var det åttringene som tjente som notbåter før gavlbåtene kom på markedet omkring slutten av 1800-tallet.  Åfjordbåten ble som navnet tilsier bygd i Åfjorden i Sør-Trøndelag. Båtbyggerne bygde både heime og borte. Helst var det slik at åfjordinger reiste rundt og bygde båter med material som kjøperen hadde skaffa.
Lofotbåter fra Stadsbygd.

Det var mange Staværingsbåter som seilte på Lofoten i siste halvdel av 19.hundreåret. På Stadsbygd var det fin skog, og dit kom det båtbyggere som Lofot-båter spesielt.
Åfjordsbåter ble brukt så langt nord som i Flatanger og til Aure og Smøla i sør.
Nordenfor er det Follabåten og Bindalsbåten som tar over.
Målene på Åfjordsbåten ble beskrevet som: Færing 2 rom og 4 årer, seksring 3 rom og 6 årer,  halvfjer-rømming 3,5 rom og 6-8 årer, fyring 4 rom og 8-10 årer, femrøring/ lestabåt 5 rom og 4-6 årer, fembøring 6 rom og 4-6 årer, torskegarnsbåt 7-8 rom og 6 årer, storbåt/ Lofotbåt 8-10 rom og 4-6 årer.
Utenom disse hovedstørrelsene fantes det mange mellomstørrelser.

Kilde. Gunnar Eldjarn og Jon Godal «Nordlandsbåten og Åfjordsbåten»Etter råseilet tok sneseglet over. Sneseglet ikke fikk mer enn ei 40-årig historie i Trøndelag.

Med en båt med snesegl kunne man krysse mer opp mot vinden for snarere å komme seg til lands om det blåste opp. Det var også lett å reve sneseilet, mens det var en mer omstendig prosess å lægje storseilet. Det er først under vending at sneseglet viser styrken sin. Det går fort og greit for seg.

Åfjordsbåter, Bindalsbåter og Nordlandsbåter  var de som i stor grad ble brukt til utror på Sør-Gjæslingan. I Keila mellom Nakken og Flatholmen ligger Staværingsbua.

Det må ha vært fiskere fra Stadsbygda som holdt til der.

Geitbåter

Omgrepet geitbåt viser vanlegvis til den tradisjonelle opne og oftast spissgatta ro– og seglbåttypen frå Nordmøre og Romsdalen — og i eldre tid Fosen og området kringTrondheimsfjorden òg. Geitbåten hører typologisk sett med til dei rundstemnde vestlandsbåtane heller enn til dei i nyare tid mykje meir rettstemnde åfjordsbåtane og nordlandsbåtane. Geitbåten skil seg ut frå dei andre tradisjonelle opne båttypane frå Vestlandet og nordover ved den korte og relativt djupe kjølen, den halvplanande skrogforma og den svært langstrakte overgangen frå kjøl til stamn — eigenskapar som gjer denne båten til ein djerv havseglar og god bidevindsseglar.

Det finst tre geografiske typar av geitbåtar:

1. Aurgjeldgeita, som hører heime hovudsakleg i Aure, har noko lengre kjøl, noko brattare stamnar, gjerne fast vaterbord, og er oftast rigga med symmetrisk råsegl.
2. Søfjordingen har kortare og djupare kjøl, svært lange halsar og utprega runde stamnar med noko flattrykt profil. Søfjordingen er normalt rigga med lårsegl (asymmetrisk råsegl) — eit segl som frå heimdistriktet åt geitbåten og nordover gjerne blir kalla geitbåtsegl.
3. Romsdalsgeita er svært lik søfjordsbåten og blir ofte ikkje rekna som typologisk sjølvstendig. Hovudforskjellen er at romsdalsgeita er noko breiare i forhold til lengda og sidare i forma. Slik sett danar romsdalsgeita til dels ei overgangsform til sunnmørsbåten.

Den nyare båttypen lysterfæring, som er ein mykje enklare båttype å byggje og som vart svært populær i distriktet frå tida kring 1900, vil ikkje bli behandla her.

Bildet under viser overvekt av Åfjordbåter i Keila mellom Flatholmen og Nakken på Sør-Gjæslingan .

Bildet: Norveg

Her ligger skottkjeipinger, seksringer og åttringer side om side i Nakk-keila mens bruket ordnes på nytt for setting.

Nordlandsbåten

Fra Båtbyggeriet til Gunnar Eldjarn, – Hundromsfæring bestilt til Isle of Man

Skrevet av Gunnar Eldjarn

Nordlandsbåten er en av de tradisjonelle norske båttypene med størst geografisk utbredelse. Fra Bindal i syd til russergrensen i øst. Ja, en del båter ble kjøpt av russiske fiskere også. Tallmessig har det gjennom tidene, og særlig i forrige århundre, blitt bygd en enorm mengde nordlandsbåter.

Størrelsesmessig er det blitt bygd nordlandsbåter fra ca. 15 til ca. 52 fot. I Gratangen i Troms prates det enda om en enorm fembøring på 52 fot som ble bygd der. Sannsynligvis i slutten av forrige århundre.

Det ble bygd nordlandsbåter nesten i hver eneste fjordbotn. Vi vet ennå for lite til å si noe detaljert om det. Men vi vet i alle fall at Saltdal, Rana, Vefsn og Bindal var blant de største byggestedene i forrige århundre.

Til å begynne med skal Saltdal ha vært det ledende byggedistriktet. Denne ledelse ble senere overtatt av ranværingene. Når det gjaldt småbåter, var Bindal det ledende distrikt. Og det var også her at byggetradisjonen holdt seg lengst. Ja, den er enda delvis i live i Bindal. Men nordover i Troms og Finnmark ble det også bygd en mengde båter. Enkelte båtbyggere skal ha laget flere hundre båter der.

Båten som er presentert her, er en 2 ½ roms båt. Den ble bygd forholdsvis sent, ca. 1920-30. Båten har 5 bordganger + ripa, og virker ganske brei og dyp i forhold til en båt av tilsvarende størrelse, men med bare 4 bord. Båten har kun rigginnredning for sneseil. Ikke for råseil. Så det er tydelig at den er bygd med henblikk på sneseil. Noe som antallet bordganger også kan tyde på.

Sneseilbåtene stamper mye mer i sjøen, og trenger derfor mer bordgang for å holde seg tørr. Mens en råseilbåt på samme størrelse følger sjøen bedre, og derfor holder seg lettere tørr.

Båten har 2 faste tofter, i motsetning til de eldre typene som hadde 2 beter. Og den har ikke æsing, den innvendige langskipsavstivingen øverst på øvremma, slik de eldre typene har. Færingene er ellers s å små og korte a tdet ikke er nødvendig med noen langskipsavstivning. Selve ripekonstruksjonen stiver av tilstrekkelig mye.

Færingene ble som regel brukt til hjemmefiske, helst med jukse, men av og til også med line. De ble også brukt til forskjellige små ærender hvor det var tilstrekkelig med en liten båt. Små ærender til handelsmannen ble oftest gjort med 2-roringer. I hovedregel brukte man den båten som høvde best til det spesielle ærendet man hadde.

Sørover på Helgeland virker det som om benevnelsen færing er ganske enerådende, og hundromsfæring for en 2 ½ roms båt. Nordover i Troms heter det som regel kjeks både om 2 – og 2 ½ roms båt. Betegnelsen sjun er også i bruk om 2-roringer.

Selv om kjeksen finnes i mange størrelser, fra 15 – 19 fot, betegnes de enten som 2- eller 2 ½ roms båt. Ikke som i Trøndelag med storfæring osv. Størrelsen på båten ble bestemt av den som skulle ha båten. En 2-roms båt har en bestemt standardlengde. Men hvis bestilleren var stor av vekst, kunne båtbyggeren legge til et par tommer på kjølen eller mer, og kanskje en ½ tomme i bredden. Likeledes har 2 ½-roms båten også helt bestemte standardmål. Men det var opp til byggeren om han ville legge til eller trekke fra.

Om halvromsbåtene heter det at det er viktig at halvrommet ikke blir for lite. Det kan bevirke at seilfestet ikke ruller ut ved kullseiling. Og da går båten til bunns, med den følge at mannskapet ikke får noe hvelv å holde seg til.