1950 M/S Sanct Svithun

Fjerde skip fra Italia gikk ut fra Festningskaien kl 2200 den 8.juni 1950. Søsterskip med de andre Italia-båtene, javel, men med en helt unik utsmykking, detaljering og atmosfære. Gikk på en lettere grunnberøring i Risøyrenna i januar 1952, men kom videre. Hadde et kort verkstedopphold etterpå.
1.mai 1952 gikk den på Rødskjærsnaget ved Brønnøysund, men kom av ved egen hjelp og gikk til reparasjon i Bergen.

Sanct Svithun skulle for alltid brenne sitt navn inn i Hurtigrutehistorien, knyttet til den største tragedien som hadde rammet ruten i fredstid.

 

Kart over Nordøyan og grunnen «Oksen» som Sanct Svithun gikk på.
Kart Oksen.jpg

fetch.dll.jpg

Forløpet til forliset
Den 21. oktober 1962, omlag kl 13 (en time etter ruten) avgikk nordgående hurtigruteskip M/S «Sanct Svithun» Trondheim. Skipet fulgte den vanlige leia ut til Buholmråsa fyr ved sørenden av havstykket Folda, neste anløpssted var Rørvik Klokken var 19.55 ved passering Buholmsråsa fyr og det var vaktavløsning i styrhuset. Kaptein, 1. stymann og los avløste overstyrmann, 2. styrmann og los. Omtrent på denne tiden skulle kursen forandres fra 350 grader til 35 grader, men påtroppende los utsatte kursendringen. Klokken 20.00 var det vaktavløsning for rormannen, skipet hadde da kurs 342 grader. En stund senere skiftet skipet kurs til 335 grader før det gikk 5 minutter på 333 grader (dette grunnet et møtende skip) før de så fortsatte på 335 grader. Det var dårlig vær denne dagen med striregn og sterk kuling til liten storm.

Ulykken
Noe før klokken 21.00 kom kapteinen på broa og klokken 21.00 presis ble rormannen avløst. Klokken 21.12 ble det slått sakte fart i maskintelegrafen. Det antas at de vakthavende på broen hadde fått øye på Nordøyan fyr som de feilaktig antok var Grinna fyr da disse to fyr hadde lik karakteristikk og de ventet å se Grinna fyr på denne tiden. Skipets posisjon i forhold til fyret var feil så kompasskursen ble kontrollert av offiserene som da sannsynligvis fant ut at skipet var på feil kurs.
Man antar at siden de så Nordøyan fyr som de feiltok for Grinna fyr og da vaktskifte for rormannen var klokken 21.00 så har feil kurs kun blitt holdt siden vaktskiftet, altså i 12 minutter. Den forrige rormannen blir ikke kalt opp til styrhuset for å høre hvilken kurs han styrte. Skipets kurs ble endret, men med feil posisjon førte denne kursen skipet rett opp i grunnene ved Oksen ved Nordøyan fyr. Klokken 21.55 grunnstøtte M/S «Sanct Svithun» og får revet opp bunnen i lasterommet.

Redningsaksjonen
Det ble slått alarm og nødsignal ble sendt ut over radio. Grunnet feil frekvens oppnås kontakt med Rørvik radio først klokken 22.04. M/S «Sanct Svithun» meldte at skipet sto på grunn ved Grinna fyr og ba om assistanse. Rørvik radio formidlet det videre til skip i området og mange småbåter gikk ut fra Rørvik og fiskeværene rundt Folda. Lastebåten M/S «Ursa» som var på vei nordover et stykke nord for Grinna fyr meldte at de hadde fanget opp nødropet fra M/S «Sanct Svithun» og snudde for å gå til unsetning. Sørgående hurtigruteskip M/S «Ragnvald Jarl» hadde vært forsinket inn til Rørvik og hadde akkurat fått i land første trosse under arbeidet med å legge til da de hadde fanget opp nødropet. De la straks fra og satte full fart sørover ut mot Folda.
Ved Grinna fyr fant redningsfartøyene ingen ting, fra «Sanct Svithun» kom meldingen på nytt at de befant seg ved Grinna fyr. Dette stemte ikke og frykten spredde seg. Ingen visste hvor «Sanct Svithun» befant seg. «Sanct Svithun» sendte opp nødraketter men ved et uhell gikk de fleste i lufta samtidig mens en eksploderte i et gnistregn på dekket. Omlag klokken 22.45 gikk strømmen og radioen ombord på «Sanct Svithun» og klokken 23.10 var skipet gått ned. M/S «Sanct Svithun» hadde 6 livbåter og endel flåter, 5 av livbåtene hadde plass til 36 personer og den siste hadde plass til 10 personer. Den største flåten kunne ta 12 personer. Ombord på M/S «Sanct Svithun» var det denne kvelden tilsammen 89 personer; passasjerer, mannskap og postekspeditører.
På Nordøyan fyr var fyrbetjeningen uvitende om dramatikken som foregikk på havet sør for fyret. Da fyrbetjenten var ute et ærend merket han at det kom dieseldunst inn fra havet. Ingen hadde gitt fyret melding at et skip hadde vært i problemer så dette var uventet registrering i mørket. Når han kom inn igjen slo han på radioen og fikk vite at M/S «Sanct Svithun» hadde gått ned ved Grinna fyr. Han og kona ble sittende og høre på fiskerbølgen ut over natten.
Ombord på «Sanct Svithun» hadde passasjerene fått beskjed at det var hjelp underveis fra Rørvik, og kapteinen beordret folk i livbåtene. Mange undret seg over dette og vegret seg; dermed ble det ikke mer enn 10 mann i livbåtene med unntak av en hvor det ble litt mer enn 20 personer. Under låring av en av livbåtene hendte en ny ulykke, taljeløperen kilte seg og båten kantret så alle i den havnet i sjøen, mens livbåten ble hengende etter den ene trossa og ble slått i stykker av vinden mot skipet. Ingen av de som satt i denne båten ble reddet. De andre båtene kom på vannet uten vanskeligheter.
Omlag klokken 23.05 satte skipet seg loddrett, men det var fremdeles folk ombord, passasjerer som hadde satt sin lit til at redningsfartøyene skulle rekke fram og mannskap som hadde gjennomsøkt skipet for å få alle passasjerene ut fra lugarene. Disse måtte vente til skipet sank for å bruke flåtene. 4-5 personer forsvant i dragsuget når skipet gikk ned. Rundt 01.00-01.30 tiden kom den første livbåten til Nordøyan fyr.
Omlag 01.30 hørte fyrbetjenten at det smalt en sten mot vinduet, han gikk ut og fikk høre at det var mannskap fra M/S «Sanct Svithun» som sto der. Han vekket fyrmester før han ringte til Rørvik radio og fortalte det. Først da gikk det opp for redningsledelsen at skipets besetning måtte ha tatt feil av fyrene. Redningsfartøyene ble dirigert mot Nordøyan, men det var for sent, kun de som hadde kommet seg i livbåter og på den største flåten overlevde.

Årsaken
Det hadde skjedd noe ingen trodde var mulig i moderne tid, et skip fullt av navigasjonshjelpemidler hadde feilnavigert og hadde forlist 18 nautiske mil ute av kurs. Årsaken til ulykken ble det kommet frem til måtte være på grunn av misforståelse mellom los og rormann. På denne tiden var det vanlig å sløyfe første siffer når en sa kursene. Så når skipet gikk 350 grader og losen ga ordre om 42 grader og senere 35 grader må dette være misforstått av rormannen til 342 grader og 335 grader. Manglende kontroll av kompasset fra offiserenes side var sannsynligvis og en utløsende årsak.
Skipet skulle ha skiftet kurs fra 350 grader til 35 grader for å gå mot Nærøysundet og Rørvik, men det skjedde aldri, noe som førte til en av de største norske skipstragedier i fredstid.
Årsaken til M/S «Sanct Svithun»-tragedien vil aldri bli helt klarlagt da alle på den siste vakten; kaptein, los, 1. styrmann, og rormann omkom. Dermed er det ingen som vet sikkert hva som har foregått i styrhuset i denne tiden, så dette er tatt ut fra antagelser under etterforskningen. 48 personer ble reddet mens 41 omkom denne natten på Folda.
[rediger]Minnesmerke

Den 3. august 2002 ble det avduket et minnesmerke på en bauta ved Nordøyan fyr til minne om de som omkom under denne tragedien. På bautaen står navn, alder og hjemsted til alle de omkomne oppført.

Litteratur
Aune, Tormod, Mayday fra St. Svithun, Forlaget Speilet i Hojemgruppen, 1992

St__Svithun_227915a.jpg

Foto: Stian Solum

At nærmere 1000 mennesker reiste ut til en av Viknas ytterste utposter for å delta ved minnemarkeringen fortellet et klart språk om at tragedien med hurtigruteskipet Sanct Svithun fortsatt er friskt i minnet hos svært mange.Har vi ikke lært noe av forliset?

 

Bautaen på Nordøyan fyr

Publisert Namdalsavisa05.08.2002

21. oktober i 1962 forliste Sanct Svithun utenfor Nordøyan på Folla. Et forlis som krevde 41 menneskeliv. Et forlis som satte kystfolket på prøve. Et dramatisk forlis hvor 48 mennesker fikk livet i gave igjen. Takket være kystbefolkningen. Hendelsen på Folla denne kvelden har satt dype spor etter seg. Ikke bare rundt Vikna og Nærøy, men i hele landet. Avdukingshøytideligheten på Nordøyan ble akkurat så verdig som den kunne bli.
Det var en gripende seremoni. Hvor stor betydning avdukingen av bautaen hadde, viser oppslutningen av tilreisende til Nordøyan. Nærmere 1000 mennesker kranset minnebautaen. Et minnesmerke som burde ha stått der for mange år siden, men takket være tidligere fyrmester Arvid Nygård, bautakomiteen og en stor innsats fra lokalbefolkningen er den endelig på plass. De er blitt tatt på alvor. De har mottatt økonomisk støtte fra hele landet, private bedrifter og det offentlige. Alle har skjønt viktigheten av å få opp en minnebauta.
De døde etter det dramatiske og uforklarlige forliset har fått sitt minnesmerke. Det gjør godt for mange, og viknaværingene kan være stolte over at de tok ansvar og sørget for at det finnes et synlig bevis for den største skipstragedien langs norskekysten etter krigen.
I flere dager har overlevende og pårørende oppholdt seg i Rørvik. Sterke minner har strømmet på, men samtidig har hver og en gitt uttrykk for stor takknemlighet for det arbeidet som ble utført av befolkningen i Namdalen for 40 år siden. Nye bånd er blitt knyttet, og 3. august 2002 vil for mange bli en ny merkedato.
I dagens samfunn vil en redningsaksjon til havs bli utført på en langt mer effektiv måte enn det en hadde mulighet til i 1962. Likevel er det ikke å komme bort fra at redningsarbeidet i dag, som for 40 år siden, er totalt avhengig av kystfolket. Deres kunnskap og frivillighet er bærebjelken hvis en redningsaksjon skal lykkes. Dette understreket politimester Trond Prytz i Nord-Trøndelag i sin tale under gjenforeningsmøtet mellom de tilreisende og lokalbefolkningen.
I Norge legges det stor vekt på at samfunnet til enhver tid raskt skulle kunne utføre et effektivt redningsarbeid. I en slik sammenheng er det uforståelig for kystbefolkningen at fyrene ikke skal betjenes av folk.
48 personer berget livet etter at Sanct Svithun forliste. Uten bemanning på Nordøyan den gangen kan alle tenke seg hva utfallet ville ha blitt.
L ytt til fagfolk blir alltid trukket fram i enhver sammenheng hvor viktige avgjørelser blir tatt. Folket langs kysten er en ressurs, og kravet fra dem er klart. Fyrene må være bemannede for å ivareta sikkerheten til sjøs.
Vi kjenner fjellvettregelen «det er aldri for sent å snu». Det gjelder også de som har makt til å bygge ned fyrene langs norskekysten.
Ikke å ta kystbefolkningen på alvor er det største feilgrepet sentrale myndigheter kan gjøre med tanke på beredskapen til havs. Bemannet fyr og levende kystsamfunn er i bunn og grunn en trygghet for oss alle som i en eller annen sammenheng ferdes langs kysten.
Bare spør de overlevende fra Sanct Svithunforliset i 1962.

Naturens makt – menneskets avmakt

NORDØYAN :– Et verdig minne om forliset, og de som mistet livet i kampen mot naturkreftene. Men også et monument over naturens makt, og menneskets avmakt.
Av Svein Erik Tviberg
Publisert     05.08.2002 – 00:01 Oppdatert 24.02.2003 – 15:20

Vikna-ordfører Else Hansvik Storsul satte ord på manges følelser ved avdukingen av minnebautaen etter skipstragedien som krevde 41 menneskeliv 21. oktober 1962.

At nærmere 1000 mennesker reiste ut til en av Viknas ytterste utposter for å delta ved minnemarkeringen, fortellet et klart språk om at tragedien med hurtigruteskipet «Sanct Svithun» fortsatt er friskt i minnet hos svært mange. Ikke bare hos dem som opplevde ulykken på nært hold, enten som pårørende til dem som mistet livet, som overlevende etter det uforståelige forliset, eller hos de fra lokalbefolkningen som leverte en redningsinnsats som ikke kan verdsettes høyt nok.
– Vi må aldri glemme, sa Vikna-ordføreren.

– Stor redningsinnsats

Den høyreiste bautaen i mørk granitt med rødbrunt skjær, og med en sandblåst silhuett av hurtigruteskipet «Sanct Svithun», er først og fremst reist til minne om de 41 som omkom i forliset, og som alle har fått sine navn inngravert i bronseplata midt på bautaen. Men bautaen er samtidig også et monument over den redningsinnsatsen som ikke minst lokale fiskere og betjeningen ved Nordøyan fyr bidro med. 48 mennesker ble reddet under dramatiske omstendigheter.

«En varm og dypfølt takk til alle som deltok i redningsarbeidet», står det på minneplaten.
– Hadde det ikke vært folk på Nordøyan når ulykken skjedde, vil «Sanct Svithun» s forlis fått en helt annet og atskillig mer dramatisk utgang. Selv om både kommunikasjoner og redningsressurser er bedre i dag enn for 40 år siden, kan ingen garantere for at det ikke skjer nye alvorlige ulykker til sjøs. Vi bør derfor ikke unnvære den viktige beredskapsressursen bemannede fyrstasjoner og levende distrikter utgjør, sa Hansvik Storsul.

– En gravplass
– En stor drøm har gått i oppfyllelse, sa en beveget Arvid Nygård, før han hjalp Arve Oxaas, sønn av tannlege Adolf Oxaas i Rørvik, med å avduke den om lag fire meter høye bautaen. Den avholdte tannlegen greide ikke strabasene på redningsflåten etter at hurtigruteskipet hadde sunket, og døde før de ni på flåten ble plukket opp av lokale fiskere. Oxaas var den eneste fra lokalsamfunnet som omkom i forliset.
Nygård har i mange år gått med ønsket om at det skulle bli reist en bauta til minne om «Sanct Svithun» s forlis. Ikke en bauta over sin egen innsats, selv om den uten tvil kunne fortjent en egen bauta. Den tidligere fyrmesteren var sammen med lokale fiskere sterk delaktig i at 31 mennesker kom fra den alvorlige skipsulykken med livet i behold. Nygård har derimot i ettertid vært opptatt av at de 48 som ikke overlevde, skal få et verdig minne. Seks av disse ble aldri funnet.
– Jeg håper og tror at denne bautaen kan bli en gravplass for dem som ikke ble funnet, sa Nygård.
Som takk for sin innsats for å få reist minnebautaen, og den store redningsdåden han utførte etter forliset, ble Arvid Nygård etter avdukingsseremonien hedret med et veggur og et bilde av hurtigruteskipet «Kong Olav», som ble bygd til erstatning for «Sanct Svithun».
– Begge deler er et symbol for at tiden må gå videre, sa ordfører Else Hansvik Storsul.

Markering på havet
Tre kranser ble lagt ned ved foten av bautaen. Ordfører Else Hansvik Storsul la ned krans fra kommunen, mens lederen for redningssentralen i Sør-Norge, politimester Olav Sønderland i Rogaland, la ned krans på vegne av justisministeren. Den tredje kransen la distriktsleder Karl Ivar Fossmo ned fra Redningsselskapet.
Senere la flere av de pårørende til de omkomne ned blomster ved bautaen.
Fra etterlatte og pårørende til dem som aldri ble funnet var det et sterkt ønske om å få legge ned blomster der «Sanct Svithun» sank. Med lokale fiskebåter som æresvakter fikk de pårørende dette ønsket oppfylt, med en stille, men sterk markering der «Sanct Svithun» forlot havets overflate en sen høstnatt i 1962.
– Noen kom hjem til sine kjære, noen forsvant i den dype sjøen. Pappa forlot oss smertefullt på det store havet, sa Asbjørn Elvedahl ved avdukingshøytideligheten på Nordøyan.

RØRVIK :
– Redningsdådene som Arvid Nygård og resten av bemanningen på fyrstasjonen i Nordøyan gjennomførte etter «Sanct Svithun»s forlis, viser hvor viktig det er at fyrstasjonene ikke blir avfolket.
Av Svein Erik Tviberg
Publisert     02.08.2002 – 22:57 Oppdatert 24.02.2003 – 15:30
Steiner Kvalø (80), den tidligere stortingsmannen og fiskerveteranen med lang fartstid innen fiskernes organisasjoner, mener at myndighetene har lagt seg på en helt uforsvarlig linje når man nå er i ferd med å avfolke nesten alt som heter fyrstasjoner langs kysten.
Bare noen få fyrstasjoner vil få beholde bemanningen. Disse vil bli tillagt vedlikeholdsoppgaver for sjømerker i et vidt geografisk område rundt fyret. Nordøyan kan bli opprettholdt som en slik base.
– Vi bør ta den kostnaden det er å opprettholde bemanningen på flest mulig fyrstasjoner. Jeg er ikke i tvil om at dersom det ikke hadde vært folk på Nordøyan den kvelden «Sanct Svithun» forliste, ville det vært langt færre som hadde overlevd den tragiske ulykken, sier Kvalø.

Har_vi_ikke_l_rt_no_228039a.jpg

– Kjempeinnsats

Han berømmer fyrbetjent, senere fyrmester, Arvid Nygård for å ha gjort en kjempejobb både sammen med resten av fyrbetjeningen i redningsarbeidet etter «Sanct Svithun»s forlis, og i ettertid.
– Jeg tviler på at det ville blitt reist en slik minnebauta, om det ikke hadde vært for hans innsats, sier Kvalø.
Han var selv med og lette etter overlende og omkomne etter hurtigruteforliset ved Nordøyan. «Småsild» hadde med seg både lege og sykesøster utover. Disse gikk senere over på passasjerbåten «Vikna», som kom fra Namsos.
– Vi lette i et stort område hele dagen etter forliset, men fant ingen, sier Kvalø.

– Dårlig sjømannskap
Han er i dag som da sterkt kritisk til den rolle de ansvarlige om bord i «Sanct Svithun» spilte.
– Det er for meg helt uforståelig at når man blir klar over at man er på feil kurs, ikke gjør forsøk på å rette. Å ta slike sjanser som det ble gjort i dette tilfellet, vitner om dårlig sjømannskap. De burde i det minste ha manøvrert seg ut i dypere farvann, og ligget der til de var sikre på hvor de hadde havnet. Det er ufattelig at noe slikt som dette kunne hende på en dag hvor værforholdene slett ikke var ille, mener den gamle fiskeren.

Sanct Svithuns forlis skyldtes menneskelig svikt og ikke noe annet sier fiskerveteranen Steiner Kvalø i Rørvik. Han var selv med og lette etter overlevne og omkomne etter forliset.