Staværingsbua

Staværingsbua

 

 

“Staværingsbua” 1906,

 

John Bakken, Markus Holten, Ole ReinkindSigurd Bakken, Statsbygd. Solgt til Brandtzæg i 1947

 
Staværingsbua.jpg

Gjeslingan-Q.jpg













 

 
 
Sverre Bakken Stadsbygd forteller:

Det var vanskelig med rorbuplass den første tiden staværingene driftet i Gjæslingan. Søren Stykket og Ola Reitan samt noen flere fra "den indre grend" satte opp rorbupå Sæternesholmen i 1913 (?). Denne var av sperreverk, kald og trekkfull. Etter å ha stått ubrukt noen år ble den revet i 1941.

Isak I. Vemundstad hadde rorbu Kalholmen. Denne overlot han til stedets innbyggere da han i 1922 nytt tok til Lofoten sammen med sine sønner. En annen rorbu Kalholmen tilhørte Kristoffer Vemundstad. Denne ble revet og fraktet tilbake til Stadsbygd og nyttiggjort til husbygging.

Staværingsbua ble reist Nakken, en holme med bro som forbinder den til Flatholmen som var "senteret" med telefon, sykestue, fiskarheim, oppsynsbolig og butikk samt stor brygge med mottak av fisk. Eierne av rorbua som ble oppført i 1912 var: Kristen Værum, Kristian Hårsaker og Lorentz Vårum (Pukstad). Kristen D. Vårum deltok i byggingen av rorbua iflg. opplysninger og ble seinere medeier i den. Førstnevnte var utflyttet staværingslekt. Hans far Morten Vårum kjøpte gård Måneset, Værum, og tok dette navnet.Disse to Kristenkarene, som var søskenbarn, var i tillegg til fiskerbønder også dyktige tømmermenn/snekkere.
At de har gjort godt arbeid kan bekreftes av mange som senere har hatt tilhold i bua som var oppført i namdalstømmer.

østre enden var bua forlenget med en sjå av sperreverk. Den hadde inngang fra sjøsiden, hvor det var kai båtene kunne legge til høyvann, og fra langsiden. I keila nedenfor var det god havn. riktignok noe drag før moloen kom i 40-årene.
I sjåen var det oppbevaringsplass for redsskap, og for ved. Hver mann hadde sin matkiste stående der uti, og tørrmaten ble båret inn og ut etter hvert måltid.

De fleste årene hadde fiskerne kvinnelig kokke med hjemmefra. Agnes Holten var nok den som hadde de fleste årene der. I storårene hadde rorbua et belegg opptil 20 mann. De hemsen/ loftet med slagvinduet vestre side alltid gløtt. Den som nærmest vinduet fikk snø teppet sitt når værforholdene var slik.
Da pionerene som tidligere er omtalt begav sjøen overdrog de eierforhold til yngre krefter. Da rorbua ble solgt i 1948 for kjøpesum kr. 1,500,- til Birger Brandtzæg var disse eiere: John S. Bakken (1/2 part), Markus Holten (1/4 part), og Ola Vårum og Ole J. Trangsæter 1/4 part i lag.

Brandtzægfamilien var eiere av Sør-Gjæslingan i 100 år, fra 1869 til 1969. Stedets eies av Vikna kommune men Woxengs Samlinger Kystmuseet i Nord-Trøndelag eier i dag de fleste bygningene.
I følge festekonttrakt skulle et visst antall fisk betales til væreieren uansett om bua var i bruk eller ikke. Husker jeg ikke feil var det for Staværingsbuas vedkommende, "4-fire skrei fisk pr. mand i årlig grundleie for de der logerer eller ror fiske fra boden". presiser at det aldri kom tale med buleie for de årene rorbua ikke ble benyttet.
 
      Rorbulag ved Staværingsbua i 1912
      I forgrunnen sees bindalsbåter/nordlandsbåter