Rorbuene/Losjibåtene

Rorbuene                                                                                                                     

 

BildeneNorveg, Kystmuseet i Nord-Trøndelag Woxengs Samlinger

 

Rorbuene i Sør-Gjæslingan er mange måter lik dem vi finner i Lofoten, enkle hus i 1 1/2 etasjes høyde som oftest står påler i sjøkanten.

Det finnes to hovedtyper rorbuer i Sør-Gjæslingan. De enkle rorbuene består av to rom. Det er  selve oppholdsrommet som er og sjåen som er bygd i bindingsverk, kledd med plank. Den tømrede delen var arbeids-, oppholds-og sovested for fiskerne, mens sjåen tjente som lagerplass for fiskeredskapene og egning av liner. Med en innkvartering 10-12 mann samt kokke i en slik rorbu, er det klart at det var trangt om plassen.

 

 

I 1902 var det 1278 fiskere på Sør Gjæslingan under skreifisket. Disse bodde enten i rorbuer, hos de fastboende eller i losjibåter. Det var bare 32 rorbuer her da. Men i årene 1900-1932 ble det bygd 99 rorbuer og 17 bolighus. I 1932 bodde det 17 familier i været. I sesongen bodde det fiskere på loftet og på lemmen. Det var ikke sjelden at 40 mann kunne ligge på flatseng på et loft. Kona i huset kokte for karene og vasket klær.

 

Hvert hus og rorbu ble satt opp basert på en kontrakt mellom væreier og huseier. Grunnleie ble krevd av hver fisker. Fiskerne betalte med fisk for rorbua og for plassen som de brukte for å salte og tørke fisk. Han måtte også betale med fisk for hjelletomta han brukte. Rorbueieren måtte også påse at søndagen ble holdt hellig. Han måtte også betale grunnleie til væreieren selv om de ikke bodde noen karer i bua. De som bodde i rorbuene måtte betale leie til rorbueieren.

 

Rorbueieren bestemte hvem som skulle bo i bua hans. Som regel var det familie og venner som losjerte hos han. Hver mann betalte en buleie til rorbueieren.

 

Rorbuene var som regel bygd av materialer fra rivningshus på garden hjemme. Fiskerne ville ikke bruke nye materialer på rorbuene. En rorbu var som regel på en og en halv etasje. På loftet sov fiskerne og i første etasje hadde de bruk, matkister og annet utstyr. I buetasjen spiste man, reparerte utstyr og egnet liner. Karene sov på flatseng i andre etasje. Ofte kunne 20 mann sove på det samme loftet.. Det største problemet var den personlige hygienen. Før i tida var det badstuer i fiskeværene, men den ordningen hadde kirken fått avskaffet. Det fantes ikke noe naturlig oppkomme av ferskvann på Sør Gjæslingan. Derfor måtte fiskerne smelte snø eller samle vann fra pytter. Den lille forekomsten av ferskvann førte til at fiskerne sparte på vannet. Det gikk ut over rensligheten.

 

Mange fiskere kom fra Møre og Helgeland. De fikk ikke anledning til reise heim. Det var tøft å bo i en slik rorbu på ukevis og derfor ble det sparsomt med både gulv, kropp og kroppsvask. Mange lot skjegget gro.

 

Det ble satt opp bygselskontrakter mellom væreier og rorbubyggere. En rorbueier måtte betale med et visst antall fisk for hver mann som bodde i rorbua hans. Han måtte også betale med fisk for hjelletomta han brukte. Rorbueieren måtte også påse at søndagen ble holdt hellig. Han måtte også betale grunnleie til væreieren selv om det ikke bodde noen karer i bua. De som bodde i rorbuene måtte betale leie til rorbueieren.

 

Kilde: pedagogtreff.com

 

 
 
 
 
"På grund af den altfor inskrænkede plads kan fiskerne ikke have sine madskrin og lignende inne i beboelsesrummene, heller ikke i fiskesjaaen. De maa settes du i snefanerne". 

Soveplassen i rorbuer var som regel på halvloftet over rommene. For å komme opp dit, måtte man klatre opp en trapp som stod i hjørnet av burommet og gjennom et firkantet hull i taket.

Her sov fiskerne tett sammenstuet på halmbol direkte på gulvet. I enkelte rorbuer var det innredet senger i selve burommet, etasjesenger som stod langs den ene kortveggen.
Hver seng ga plass til 2-3 mann. Ellers var interiøret i burommet sparsomt. Planløsningen går i hovedtrekk igjen fra rorbu til rorbu. ved kortveggene mot sjåen stod en vedovn til matlaging og oppvarming. I hjørnet like ved var det satt opp kjøkkenbenk og et skap for kjørler. langs langveggene, under vinduene stod veggfaste bord, som regel er for hvert båtlag, og krakker til disse.
Dessuten hadde kokken sengebrisken sin stående i et hjørne.
I sjåen stelte og oppbevarte man som nevnt redskapen. At man brukte sjåen til egning av liner førte til at båtlag som fisket med line ikke kunne dele burom med båtlag som drev garnfiske. Garbøtingen krevde så stor plass at man ikke kunne utføre begge arbeidsoperasjoner i samme sjå.

Til fisket i 1902, forteller Helland, ble de første privetene bygget til bruk for fiskerne. Om han mener do i tilknytning til rorbene, forteller han ikke noe om, men senere finner man i hvert fall do i tilknytning til hver eneste rorbu, enten separat

eller helst som eget avlukke inne i sjåen. I det de fleste rorbuene stod på påler i selve flomålet, var det ikke nødvendig med noen form for kaggetømming. Sjøen tok det meste med seg. Hver rorbu i fiskeværet hadde et særskilt navn.
Navnene var som regel knyttet til stedet der rorbueierne kom fra. Jøabua, Leirbækbua, Staværingsbua, eller til navnet til en av rorbueierne, som Helgebua eller Petterbua. Dessuten kunne man finne spesielle navn som f. eks. Nordkapp. Denne rorbua skulle ha fått navnet sitt fordi den lå lengst nord på Flatholmen. Dessuten var den gisse, så det var en kraftig gjennomtrekk i den.
En annen rorbu ble kaldt Tivoli, uvisst av hvilken grunn. Disse navnene var uformelle, og ble brukt fiskerne imellom.
Væreieren holdt kontroll med de forskjellige rorbuene ved å sette nummer på dem, med ny nummerrekkefølge for hver øy og holme. dette nummeret stod malt på ytterdøen på hver rorbu. Rorbuens nummer ble påført festekontrakte som også nummerert, og begge disse ble innført i en særskilt bok sammen med navnet til rorbeierne.

 

 

 

 

Fiskernes boforhold i Sør-Gjeslingan

 

Kilde:Per Ingvar Søholt

Illustrasjoner: Distriktslege H. Natvig

 

Fiskere og rorbuer i gjeslingan.

Stiplet kurve B  viser antallet fiskere som besøkte Sør-Gjeslingan fra 1875 til 1950. 

Heltrukken strek A viser utviklingen i antall rorbuer i samme periode. 

Rorbuene var ofte lette og lett demonterbare hus.

 

 

Antall fiskere i rorbuer.

Tabellen viser samtlige rorbuer i Sør-Gjeslingan i 1902 og hvor mye plass den 

enkelte fisker hadde i disse. 

I 1893 fikk Vikna helseforskrifter som sa at fiskere i rorbuer skulle ha 

minst 3 m3 luft til rådighet.

 

Lovlig-ulovlig antall

Bygselskontraktene for rorbuene inneholdt antall senger i disse. 

Når en sammenligner antall fiskere med sengetall i 1902 ser en at det ikke

er samsvar.

 

Andre buformer.

 

I 1902 bodde halvparten av fiskerne i rorbuer i Sør-Gjeslingan. 

Figuren viser andre boformer i fiskeværet.

 

 

 

Oppsynet