Intervjuer med kjentfolk

 

Intervjuer med kjentfolk

 

 

May Søfteland (13 år i 1967)

Trondheimsjenta som om sommeren ofte ferierte  hos mormor og morfar ute i øyriket

og skrev stiler om sine  opplevelser og inntrykk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"Sommerferien 1967"

 

Jeg var i sommer besøk hos mormor og morfar. De bor en øy i Vikna. Der er vi omgitt av hav alle kanter. Det er en eneste butikk hele stedet, og dit vi ro for å komme. Folket lever av fiske for det meste, men de har også noen husdyr. Besteforeldrene mine har en del sauer.

Hver morgen våkner jeg med måseskrik og lyden av motorbåter som er tur til laksenota.

De er alle spente om det blir noen fangst. Mange er også heldige, men i sommer var det ikke noe særlig laksefiske.

En gang hadde tørrfiskbåten kjørt rett gjennom nota. Før båten ødela den, hadde det kommet ei stor brugde 100 kg i den.

I midten av juli tok vi til med høyonna. Med en gang vi kom i gang med den, ble det også godvær noen dager. Det var varmt mange ganger at vi måtte sette oss ned og slappe av. Vi pleier ikke å sette opp høyet i herser, for det er det for bakkete til. vi først bre det utover og det og samle det sammen i muer før vi har det inn låven. Når vi har fått det inn, er det å ligge låven omnettene.

Mens høyonna pågikk, var det å samle seg sammen til bords inne hos besteforeldrene mine og spise enten rømmegrøt eller nybakt brød som mormor hadde satt frem. Da er onklene og tantene mine og alle søskenbarna mine samlet. Da skal jeg si at det smaker med mat. Mormor da skjære opp det ene brødet etter det andre eller øse opp den ene grøttallerkenen etter den andre.

Etter høyonna var vi sjøen og jukset. En stund fremover satt vi kveitva. Det var veldig spennende mens onkel dro opp nota, og jeg satt og manøvrerte båten. En gang var vi heldige og fikk ei kveite som veide 10 kilo uten hode. Du kan tro det ble liv i båten hos oss da onkel begynte å dra den ville og tunge kveita, Alle som var med, skulle da over den sida kveita kom og se over ripa. Det var heldigvis en stor båt vi var i, den kunne ikke velte. Med ett halte onkel opp kveita. Tante satte i et skrik da hun kom over ripa. Den sprellet slik at vi måtte sette i den en krok med band i som jeg fikk i oppgave å holde i. Det var litt av en jobb, for den sprellet lenge etter at hun var kommet i båten. Vi satte flere kveitva, men vi fikk ikke flere kveiter bare noen steinbiter.

I slutten av juli måned og i begynnelsen august var vi holmer for å fange sauene som var beite.

Vi skulle da flytte dem over holmer som hadde mer mat. Vi måtte da springe etter dem og kaste oss  over en voksen sau. For når vi hadde fått tak i en, kom de andre diltende etter. Vi måtte ha dem i samme båten som vi var i, og det kunne bli temmelig trangt av og til. Men det gikk alltid .

Like før jeg reiste hjem var vi torvhaug og muet torv. Det var ganske kraftig vind den dagen, og turen dit var det bare sjøsprøyten stod over oss. Vi var alle helt bløte da vi kom frem. Men sola tørket oss snart igjen

Vi alle ut som noen feiere da vi kom derifra, for da hadde vi fått torva i både øynene, nesen, ørene og munnen. Håret gikk det ikke an å snakke om, for det var helt brunt. Men morsomt var det likevel. Jeg kom for seint til å være med eggsankingen. Men jeg kom i den tiden at ungene var kommet ut av egga, og det var morsommere å se de dunete ungene enn å leite egg. Jeg kunne lenge å se dem men fuglene skrek og stupte etter meg. Det var litt nifst når de bare var knappe halvmeteren fra hodet mitt.

Jeg reiste hjem 14 dager før skolen begynte, og da hadde jeg vært i konfirmasjon, lagt i telt i øsregn og opplevd mye anna. Om ikke været var fint, hadde det vært en morsom og innholdsrik sommerferie.

 

 

 

 

"St. Svithunforliset"

 

En stormfull kveld i november hendte det en stor skipsulykke ute ved Nordøyan i Vikna, i nærheten av der mine besteforeldre bor. Det var hurtigruta St. Svithun som hadde tatt feil av Nordøyan fyr og Sør-Gjæslingan fyr. De hadde da kjørt seg opp, og det omkom en hel del mennesker, over tjue i alt.

Oppe Nordøyan fyr satt noen slektninger av meg, fyrvokter Arvid og kona Agnes, og koste seg.

Ute hørte de stormen som slo mot berget. Inne hadde de det lunt og hyggelig. Plutselig hørte de en lyd. Det var akkurat som om noen banket ruten. Arvid gikk bort til vinduet og ut. Der fikk han se et uhyggelig syn. Utenfor stod en helt stivfrossen mann. Vannet silte av klærne hans, og han var helt blå i ansiktet.

Arvid gikk ut og fikk brakt den stakkars mannen inn. Agnes fikk sjenket i en kokende kopp kaffe i en fart. Etter at mannen hadde fått i seg noen dråper, fikk han fortalt at St.Svithun hadde gått grund og at det en hel del mennesker i sjøen og kavet mellom liv og død. Da Arvid fikk høre dette, gjaldt det å handle raskt. Han fikk tatt seg klær i en fart og varslet Rørvik radio. sprang han ut i båten. Da han kom til ulykkesstedet, var det kommet flere helikoptere til som drev med redningsarbeidet. Arvid fikk også reddet noen opp i båten sin. fyret hadde Agnes det travelt med å liv og varme i dem som hadde rukket eller klart å svømme i land der. Men det var ikke alle hun klarte å liv i, for de var allerede døde da de kom.

Redningsarbeidet drev i flere dager. I fjæra til besteforeldrene mine kom det drivende i land døde dagen etter. Det var ikke akkurat noe hyggelig

Men i dag er det snart syv år siden den store ulykken hendte. De er kommet over sjokket, både fyrvokterfamilien  og de andre øyene omkring. De har redningsvester hengende til minne om St. Svithuns forlis.

 

 

 

 

 

"Fugleliv"

 

En kveld rodde min tante og jeg mellom holmer og skjær. Sjøen helt blank og stille. Sola og himmelen var rød, og himmelen speilte seg i sjøen, det ut som alt var rødt. Vi gikk opp mange holmer. Den første hette Rundholmen. Der lette vi etter skjell. Men det fantes det ikke noe av. Der var det en del, 

men der var det ikke noe blivende sted å være. Terner og måser stupte ned etter oss, det var ganske nifst. Tante ble redd alle fuglene at hun sprang ned til båten og ropte at jeg også måtte komme. måtte vi ro til et annet sted. Der var det også en del fugler, men de stupte ikke slik, kunne vi plukke skjell i fred. Men begynte sjøen og flø, og den flødde oppover skoene oss. der kunne vi ikke være. Da vi var kommet et stykke ut sjøen igjen, hørte vi et forferdelig jammer og en pipende lyd. Vi trodde det var noen som hadde gjort seg noe. Men da ble vi oppmerksomme en tjuvjo som og plasket i sjøskorpa. Tante og jeg rodde bort til den for å se hva som var ferde. Men da vi kom nær lettet den og fløy sin vei. Tante fortalte meg at tjuvjoene ikke var noe særlig til å svømme, og det var derfor den skrek og pep sånn. Men tante sa at vi skulle ro gjennom et lite sund som hun hadde gjort da hun var liten. Men da vi kom dit var det tettet igjen av steiner. var det bre en lang vei vi kunne ro , men den var for lang for oss. vi gikk opp den nærmeste holmen.  Med det samme vi hadde fortøid båten, vi fugleunger. De der som noen små nøster og pep. Vi måtte se oss godt for, for hvert skritt vi tok. Fargen ungene var slik at de gikk i ett med berget. Det var terneunger og det var måseunger. En gang jeg kom til å se et egg oppdaget jeg at det var gått hull det og at en unge holdt å komme ut. Den kom med bakparten først. Det gikk veldig fort for den å komme seg ut. Men den hadde noen vanskeligheter med å komme seg føttene, for den ryggen. Den der ynkelig å streva, jeg tok og vendte den om den rette siden. Det også en annen unge i reiret, men den var større. Jeg la den minste nær den største den kunne litt varme. Vi gikk bort fra reiret en stund for å se om mora kom. Men Nei, hun vi ikke noe til

Da vi rodde derfra vi at det var en fugl som stupte ned gang gang det samme stedet som ungen . Men om det var mora, det var vi ikke sikre . hjemturen vi en robåt et stykke fra oss. Vi undret oss hvem det kunne være. Først da den kom nærmere vi at det søskenbarna mine. Jan og Odd. De var ute og lette etter, for klokka var blitt elleve. Jan, Odd og jeg kapprodde hjem, men de tok snart ledelsen. Da vi endelig nådde hjem var alle ute. De var begynt å bli redde for oss, sa de. Vi ble lenge ute den kvelden, for sola var enda oppe og himmelen var gylden.

 

 
 

 

 

"Fortell om en tur du har gjort"

 

Sommerferien min tilbrakte jeg i skjærgården, nærmere bestemt Gjæslingan som er ei av øyene i Vikna.

I alt bor det 70 mennesker der som lever av fisket. Noen ganger gir havet lite, men det hender også at en kan være heldigDet er akkurat om en slik heldig fisketur jeg skal fortelle.

En ettermiddag kom onkelen min å spurte om jeg hadde lyst til å være med sjøen.

Sjøen stille og blank at jeg svarte at det ville jeg gjerne. jeg kledde meg, smurte niste og  gikk ned i naustet for å hente oljetrøye og bukse som en alltid ha seg når man skal ut å fiske.

Det fantes ikke oljeklær i akkurat min størrelse, men jeg fant ei bukse og ei trøye som jeg tok med meg. rodde jeg ut til onkel som holdt å start motorbåten. Jeg fortøyde pramma og kledde meg oljeklærne. Onkel lo av meg og sa jeg liknet en klovn, og slik følte jeg meg også, der jeg stod med ei bukse som sikkert var 10 nummer for stor og ei trøye som rakk meg til hælene og armer til knærne. Jeg  fikk ordre om å pumpe båten og legge fortøyningen i pramma. Etter det var gjort, tøffet vi forventningsfulle ut sundet. Da vi kom passe ut fra holmene, kastet vi ut for å se om det var noe sei å . Men her var det ikke sei, her var det bare torsk. Vi drog opp den torsken som var der og kjørte videre. Vi kom da nær en holme at vi tenkte at her taren var det sikkert ikke noe å . Men vi prøvde likevel. Vi satt lenge og jukset, men ingen ting nappet . Men onkel bad meg dra opp, skulle vi dra et annet sted. I det jeg skal til å trekke opp kjenner jeg det blir tungt“Onkel” roper jeg, “Jeg har satt fast snøret i taren”. Onkel ser morskt meg og tar snøret i fra meg. begynte han å dra, men det sitter fast samme flekken. Plutselig kjenner han et kraftig rykk. Onkel er ikke forberedt noe slikt, snøret farer ut av fingrene ham. I det det skal til å falle utfor ripa, får han tak i det, og begynner å dra alt han er kar for. Vill i blikket roper han: “Det er ikke tare, det er ei kveite du har fått kroken”. Jeg blir bare stående å se ham, kan ikke tro det er sant, for jeg har aldri hørt om noen som har fått kveite en vanlig svenskpilk. Men begynner onkel å kommandere meg, og da blir det ikke tid til å stå og måpe. “ Legg om roret, kobbel ut motoren”, sier han. “Kom hit med kveitkroken”. Og jeg til å leite etter krok og kniv.

Plutselig hører jeg et plask utenfor ripa. Der ser jeg et kjempedyr som jeg sent vil glemme. Men jeg tror kveita skvatt like mye av meg som jeg av den, for plutselig gjorde den en baklengs salto og skulle til å fare til sjøs igjen. I siste liten får jeg tatt kveitkroken og stikker i hodet henne, og sammen drar vi det store dyret over ripa. Kveita er ikke av den sorten som gir seg lett, før den gjør et slikt sprell at onkel faller ryggen og kveita lander med et plask maven hans. Det var litt av et syn. Der altså onkel og kveita og sprellet om kapp. Jeg lo jeg holdt å ramle om jeg også, for noe komisk tror jeg aldri jeg har sett. Men onkel fikk da endelig overmannet den, og med mye strev fik vi den ned i fiskerommet båten

unte vi oss en hvil og vi ble sittende og diskutere hvor mye den veide., og hva prisen ville bli. Vi tippet den veide omtrent en 45 kg. kom det andre fiskebåter til for å se hva vi drev med. Da de fikk høre at vi hadde fått ei kveite mellom 45 - 50 kilo, kunne de ikke tro det før de fikk se det

Den kvelden kjørte vi fornøyde hjem med ei stor kveite og 88 kg torsk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.


Arna (Hanssen) Søfteland:

 

Min bror Harald og jeg hadde som sport å krype under rorbuene med pinner for å pirke i og rundt fiskernes etterlatenskaperDer fant vi ofte småmynt som var falt ned etter - - - -.

Jensen som drev med kafé og overnatting Rørvik 1930-tallet, leide kjøkkenet og stua vår Heimværet. I stua var det satt opp en disk. Fiskerne samlet seg der for prat og sosialt samvær under vinterfisket.

Før krigen var det av og til mangel mel. I denne nøden, - ved baking av vafler, -  ble torskerogn gjerne brukt sammen med hvetemel og oppmalte kaldpoteter i tillegg til de vante ingredienser som egg og melk. Smaken var slett ikke verst. Det nevnes at rogna ikke etterlot seg fiskesmak, men gjorde vaflene noe saltere.

Hjørdis, min nest eldste søster fortalte  at i slutten av 30-tallet leide en urmaker fra Namsos med trefot lokaler i hovedhuset Heimværet, - i "lisstuen". Der reparerte og solgte han klokker til fiskerne.

 

De voksne snekret sammen ski og kjelker. Skiene var laget  av tønnestaverSkituren startet  fra toppen av Heimværet og endte ofte i fjæra og sjøen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Haverøya

 

Før krigen hentet vi gress til vinterfor for kyr og sauer fra Haverøya. Voksne fra flere holmer deltok i dugnaden. Vi dro med motorbåt og med robåter slep. tilbaketuren fikk vi barna sitte oppe  gresslasset over Folla.  Haverøya var detsom jeg husker, en provisorisk "hytte". En mur og noen vegger som man la en presenning over. Ei grue var murt opp hvor mat ble tilberedt. I hytta  overnattet vi. 

Haverøya var det også ei fin sandstrand med Marehalm, noe vi ikke hadde noe av  Gjæslingan. Her badet vi, og det var et  paradis for oss unger. Jeg kommer altid til å huske disse turene.

Når vi kom tilbake til Heimværet ble gresset spredt ut  bakken i finvær, for siden, når det var tørt, å bli lagt  låven.

 

Haverøyable kjøpt av Abraham Hansen (født 1862) som var bror til min morfar. Han gav den som bryllupsgave til min morfar og mormor Edvin Hansen og Henriette Sørensdottir. Etter Edvin og Henriettes bortgang arvet deres yngste sønn Hans B. Hansen (født 1900) øya. Hans B Hansen var gift med Herborg Thorsen født i Gjæslingan 1905. Da de døde gikk øya i arv til deres barn Agnes, Tore og Gunnar.      - I dag eier Sigmund Alsaker Haverøya.

 

 

Den store øya i forgrunnen er Haverøya.

 

 

Erling Hanssen i mai 2007 :

 

Det var et tysk ikon som ble gitt til Woxeng, da Gjeslingans Venner feiret 10 års jubileum, forteller Erling Hansen. Bjarne Hansen kom til Erling med dette smykket, etter at han hadde oppbevart dette Rørvik i mange år.. En katolsk figur inne i en blikkboks og ble funnet i januar 1945. Etter en torpedering ved Kvennholmen fant Hans Holmen først noen tarmer og andre etterlatenskaper. Kyrøyan fant Peder Ormøy to tyskere i live, men en annen holme der 3 døde tyskere. En tysker ble dratt opp av sjøen ved Steinsholmen. Funnene ble rapportert til Rørvik og tyskerne hentet sine mannskaperFiguren av det katolske ikonet med korset ble funnet ved Kyrøyan av Erling Hansen, sammen med noen papirer og brev som var gått i oppløsning.

 

 

En annen historie er fra Kvennholmen fra 1771. Historien går ut at det like før jul skulle en mann reise til Garstad for å handle. Da han kom tilbake  og skulle legge seg om kvelden begynte kona og gråte.

spørsmål om hvorfor sa kona at hun hadde sett en mann komme gående ut av varden Kvennholmen og vinket til henne. Sterk kost i de dager da overtroen var stor.

Mannen dro derfor til Kvennholmen om morgenen og traff mannen der. En båt fra Nordland hadde forlist, og mannen hadde kommet seg velberget til varden.

Mytteriet ved Edøya skjedde i 50-årene. En kar fra Trøndelag var arbeidssøkende fikk bli med en fraktbåt som skulle nordover til Rørvik. Ved Edøya tok han livet av mannskapet, åpnet bunnventilen og hoppet selv i livbåten. Men da mannen kom til land fattet noen mistanke og han innrømmet udåden.

Kirkøya har mange lett etter skatter forteller Erling. Ved tjønna  finnes rester etter en bygning. Men til tross for leting med spesialutstyr er ikke noe blitt funnet.


William Hansen fant Flatskjæret et skilt som het William Clowes. Erling tok vare skiltet og hengte det Haraldnaustet Heimværeti 1973.

Karlholmen ble ei rorbu tatt av stormfloa i 1937. Far min hadde båt fortøyd der borte forteller Erling Hansen. kom ei stor vindkule og tok bua odden. Den kom drivende over sundet og skadet beslaget framparten båten til far min sier Erling. Bua drev videre til Henry og Øystein Hylla.


Erling eide en Jawa  CZ 1952- modell motorsykkel. Han kjørte sammen med Kolbjørn Selnes til Rørvik i 1953. Erling måtte i Namsos innom legekontoret og fikk fjernet noe ørevoks. Med lokalbåten Vikna kom motorsykkelen med til Gjæslingan. Der fikk Peder Rymsjø satt sykkelen av Brenneriet og Erling satte seg sykkelen. Han kjørte opp haugen Heimværet med poståpner Jenny som passasjer. En spesiell opplevelse for både motorsyklist og passasjer.


Erling og broren Harald rodde en gang med færing til Ottersøya fest og tilbake. ”En bra tur for en ungdom” sier Erling over 50 år senere.

Om Haverøya forteller Erling at det var slåttonn der i mange år og at høyet ble rodd over Folla. Tore Hansen arvet øya etter sin far Hans B Hansen, som igjen fikk den som arv etter sin mor Henriette som var fra Nærøy.

Erling dro til Trondheim i 1946. Han arbeidet en gård Byneset, senere fikk han arbeid Strinden Teglverk. Og om høsten kom han seg inn som lærling i rørleggerfaget. Erling bodde en stund Buckhaugen til han fikk seg leilighet i Byåsvegen 31 der han også var vaktmester.

Før krigen var Erling med å rive gammelstua Heimværet. Mareno rev ned murpipa og Erling fikk jobben med å rydde opp mursteinen. Mens Erling drev og kastet ut steinen kom ”midtsanten” Herborg gående og fikk nesten en sten i hodet. ”Det kunne bætterdø nesten vært katastrofe” minnes Erling.
Dagens veg var ikke der da, den ble bygget under krigen. Haven strakk seg litt lenger opp i bakken, der bekken. I bekken var en liten foss der ungene lekte med båter som drev ned mot sjøen forteller Erling

Pensjonatet husker Erling lite, men av en kar som het Stor-Birger fra kråa bodde der. Erling husker vinduet i stuedøra der det ble servert mat gjennom. Hans og Herborg bodde i Litlstua før de fikk bygget sitt eget hus under krigen. Etterpå flyttet William og Gunvor inn og bodde der sammen med sønnen Trond. William døde ung i 1949 og Gunvor flyttet til telegrafen. Siden ble Litlstua tatt over av Erlings foreldre, men Tore Hansen og Gunvor? derMareno bodde sammen med Henriette i den andre delen til han døde i 1963. Da overtok Bjarne og Haldis.

 

Intervju med Hans B. Hansen

Mellom år 1900 og frem ti! etter første verdenskrig var det en bra periode. Årene 1906-11 var storår for skreifisket i Sør-Gjæslingan, der det i de beste sesongene kunne være opptil fem tusen fiskere og hundre og femti kjøpefartøyer.

Hans B. Hansen, ble født i Sør-Gjæsingan i 1900. Som smågutt minnes han de store årene. Som voksen fikk han oppleve 1980—31 som nye toppår for Gjæslingan.

Hansen, som var høvedsmann egen båt i 50 år, minnes at livet var hardt og at fiskeprisene var små. Selv om det kunne vare gode fangster, passet kjøperne å holde prisene nede. Råfiskloven kom først i 1938. den som garanterte fiskerne en minstepris.

”Jeg husker at jeg og noen kamerater fikk i oppdrag å avlure kjøperne fiskeprisen”, sier Hansen. ”Det var min far som gjerne ville vite prisen forhånd. Fiskerne hadde ingen muligheter til å innvirke prisen skreien, men de ville gjerne ha kjennskap til

kjøpernes bestemmelser før de kom inn med fangst om ettermiddagen.
Kjøperne hadde hver formiddag møte det store salteriet Heimværet, som væreieren, Anton Brandtzæg eide, forteller Hansen.
Vi gutter gikk under huset. I gulvet i salteriet var det en stor luke og denne pleide kjøperne å ha åpen mens de diskuterte. Vi gikk nær luken som vi torde, men rett som det var måtte vi hoppe unna, for da kom det en svær tobakksklyse ned gjennom hullet! Kjøperne brukte nemlig åpningen til spyttbakke”.
Prisen i disse årene varierte mellom fem og seks øre kiloet for torsken. Var det dårligere om fisket en dag kunne kjøperen betale seks øre, var det gode fangster gikk prisen gjerne ned til ett øre.

"En jakteskipper fra havna hadde tatt seg en durabelig støyt av Lysholmeren og rodde land for å seg en krangel med fiskerkaillan. Disse var ikke særlig begeistret over jakteskipperens uhøfligheter og besluttet seg til å jage ham i båten.Dette gikk jo, ganske bra, men uheldigvis skulle han vise sine krefter en fustasje 250 liter med råtten levergrakse som min far hadde stående ved naustveggen.

Naturligvis rikket han ikke fustasjen, men hoppet oppå lokket av den. Lokket var ikke beregnet slik tyngde og jakteskipperen havnet i fustasjen."

 

 

 

”Det skulle mye til for at det ble de store inntektene”, sier Hansen.

”Derfor forsøkte vi å utnytte sesongen andre måter. Min mor tok i mot losjerende loftet. De flatseng i bredd, opptil førti fiskere en gang. Og de betalte fra to til fire kroner sesongen for losjiet. Dersom det var noen som ikke tjente penger, slapp de å betale. Når det ikke var plass loftet i våningshuset, fikk fiskerne som ikke kunne skaffe seg annen overnatting, lov til å bo fjøslemmen. Men der fristet de en kald tilværelse, og selv om de gjorde det bra sjøen, ble det aldri krevd betaling for det losjiet”,

 sier Hans B. Hansen om i 1975 flyttet til Rørvik hvor han bygget nytt hus til seg og sin kone Herborg sammen med sønnen Gunnar og hans familie.

Fiskerne var i tidligere tider prisgitt kjøperne og andre velstående. En hektoliter sild kunne om morgenen bli betalt med ti kroner. Samme ettermiddag kunne prisen være nede i to kroner! Mange kom aldri lenger enn at de fikk varer for den fisken de leverte. Og selv når all fangst var solgt, kunne de skylde kjøpmannen, som måtte låne fiskeren penger for at han kunne ruste ut til en ny sesong.